DURAN DURAN: ALL YOU NEED IS NOW
Årets største overraskelse er denne: Det nye albumet til Duran Duran, All you need is now, er vilt bra. Du kommer sikkert ikke til å tro meg. Du kommer sikkert til å tenke ha ha, yes, right, kanonbra. Men jeg snakker sannheten, venner: Dette albumet er hva You Are The Quarry var for Morrissey. Mark Ronson har fikset det som virket umulig, han har fått guttene som gjorde åttitallet til et enda mer overdådig sted å vokse opp til å høres ut som seg selv igjen. Borte er alle de teite årene, borte er alle de fæle platene. Dette er oppfølgeren til Rio, det er flusst med kanonlåter her: Girl Panic, Blame The Machines, All You Need Is Now, Before The Rain...
CHARLES PORTIS TRUE GRIT
True Grit er en latterlig god roman. Jeg er full av misunnelse.
Jeg vil bare lese den på ny, med en gang.
SKJELVEKOMMODE: STAPTE RENAULT
Jeg kjøpte denne singelen på iTunes her om dagen. Å, så fryktelig bra! Uimotståelig fengende og stilfullt og morsomt. Tønes for president. Hvis ikke P3 a-lister dette, så kaster jeg radioapparatet på sjøen. "Me e på vei, me ska avsted og prøva lykko i ein nye kommune." Gleder meg til 7" kommer.
BLUR: FOOL'S DAY
Jeg hadde ikke trodd dette skulle bli bra. Inntil nylig virket Blur som et band for, og fra, fortiden. Jeg vet ikke. De lød passé, syntes jeg, hver gang jeg satte på platene jeg elsket så ufattelig høyt midt på nitttallet. Jeg hadde vansker med å høre på det. Gitarspillet til Coxon, som den gang virket så skarpt, nå lød det tømt. Den deilige, litt Duran Duran-aktige, bassingen til James, ah, det hørtes bare utspekulert ut. De streite trommene til Rowntree. Den litt sleipe britpop-crooneren Damon Albarn. En gang var dette det store bandet mitt. I en av leilighetene hvor jeg bodde i Bergen, hang en stor Parklife-plakat på veggen. Jeg så dem live flere ganger, jeg samlet på singlene deres, helt til jeg falt av karusellen da "13" kom.
| Men så var det første april 2010, april fool's day. Blur slapp, ut av det blå, en singel i anledning av det britiske tiltaket "Record Store Day". 1000 limiterte 7"ere og så mye free download du bare vil ha. Og nå? Nå er det Blur som gjelder. Alt låter friskt igjen. Dette er en helt fantastisk singel, teksten er Albarn på sitt beste, hvor han igjen inntar rollen som observatør av sitt samtidige UK. I fin Ray Davies-tradisjon beskriver han hverdagen sin, "porridge done, I take my kid to school", "another day on this little island", før han sender ut en flaskepost: "So meditate on what we've all become on a cold day in springtime." Dette er Blur a la Modern Life Is Rubbish pluss en god dose Coffee & TV, det er et selvsikkert band som spiller for oss, og en friskmeldt Coxon leverer et fantastisk riff mot slutten av låten. |  |
Jeg er også friskmeldt. Jeg er tilbake, Blur. Få nytt album, nå.
SUSANNE SUNDFØR
| Jesus. Og Maria. Og Josef. Og hans brødre. Jeg bøyer meg dypt, dette er galskap, dette er renselse. Det er en påkjenning å høre på denne platen. Jeg legger meg inn på din avdeling, Susanne Sundfør. |
 |
Bokelskere.no
Dette er et åpent og hjertelig nettsted for bokglade folk. Utvilsomt det beste sosiale forumet for sånne som oss. Gå inn og bli en bruker og kjenn på den knitrende lesevarmen. Klikk her for å sjekke det ut.
UKE 45: PREFAB SPROUT: Let’s change the world with music
Det er virkelig mye teit med Prefab Sprout. Det har det alltid vært. Den litt teite syngestilen med overdriven inderlighet. De kitsche, luftige synthene. Den drøye åttitallsproduksjonen. Den nesten dumme oppriktigheten i tekstene. Ingenting av dette er borte på årets album. Og det kan fort ende opp som nettopp det: Årets Album. Hva er det Paddy McAloon får til? Hvordan kan det ha seg at han slipper unna med alt som er teit, ja, til og med får det til å gnistre, til og med får det til å virke umistelig? Dette er den beste Sprout-platen siden Steve McQueen fra 1985, og det sier ikke lite.
UKE 44: SIGBJØRN JOHNSEN & GRETE FAREMO
Det ga meg en god følelse, omtrent som å se en gammel lærer igjen etter mange år, å se Sigbjørn Johnsen igjen. Ser bra ut dette. Han og Grete Faremo. Samle gjengen igjen. Jeg har troen.
UKE 43: Tore har høstferie
UKE 42: JOHN OLAV NILSEN & GJENGEN: FOR SANT TIL Å VÆRE GODT
”Eg kommer hjem på morgenen og kjenner at det fortsatt brenner”: Det måtte skje. Norsk rock har begynt igjen, plutselig kjennes alt friskt – og er det tilfeldig at denne vinden av stolt og glad stadion-indie blåser fra Bergen? Alt du allerede har hørt om denne platen er sant: Det er rocketjueri utført med arrogant overlegenhet og guttete sikkerhet, det er Smiths og Dexy’s og Håkan Hellström, vokalisten synger rett som det er falskt, men hva i all verden gjør det når det føles så bra, når det føles så bra, når det føles så utrolig bra. Hurra for dette oppstemte albumet, det gjør de tunge dagene herlige. ”Døde biler som smiler i mørket / kan du høre min sang?” Ja, det kan jeg, høyt og tydelig!
UKE 41: THE CRIBS: IGNORE THE IGNORANT
Johnny Marr har sagt at dette er det beste han har gjort på 25 år, og det er vel sånt man alltid sier i øyeblikket, eller i det minste bør si, ikke sant, for hva er poenget med å gjøre noe hvis man ikke synes det er kanonbra? Jeg er uansett tilbøyelig til å være enig med ham: Det nye albumet til The Cribs er fint. Her er det ikke noe krutt som er funnet opp på ny, men det er indie sånn som vi liker det, melodisk, britisk, uimotståelig. Og for første gang, tror jeg, siden The Smiths, står gitaren til Johnny Marr fram i lydbildet og sier: Her er jeg, her er jeg som du forelsket deg i den gang i 1985.
UKE 40: CHARLIE CHAPLIN: CITY LIGHTS
I mange år gikk jeg omkring og tenkte at Chaplin, ja, Chaplin, du, han er sikkert løyen. Kjekt. Tullegutt med festlig gange. Uansett hvor mange som anbefalte meg filmene hans, uansett hvor mange som forsøkte å hinte om at han var noe mer enn det, at han hadde genialitet i seg, så beveget jeg meg ikke mot ham.
Jeg kan ikke lenger huske hva som løsnet knutene, men uansett: Jeg tok feil, de andre hadde rett. Det er en vill presisjon ute og går i filmene hans, han har kroppskontroll av en annen verden, han turnerer melodrama, komedie og tragedie i ett og samme øyeblikk.
Det varierer fra dag til dag hvilken Chaplinfilm jeg liker best, men City Lights fra 1931 er oppe blant de to-tre beste. Jeg så den på ny her en dag, og ble igjen overrasket over hvor høyt og mye jeg satt der i stua og lo, akkurat som jeg igjen ble overrasket over hvor sterkt Chaplins Tramp beveger meg med sin evinnelige kamp for verdighet.UKE 39: Honoré de Balzac Antikkabinettet
En glimrende roman som bærer alle Balzacs kjennemerker; strålende karaktertegninger, aforistisk og salt retorikk, et tragisk, skarpt og medrivende susjett.
La morgue aristocratique, som Napoleon kalte det, det hovmodige aristokratiet, er deklassert etter revolusjonen. Adelen har mistet så å si alle privelegiene sine, men ute i landsbyen sitter det en liten gruppe adelige, med den lille slekten d'Esgrignon som sentrum, og tviholder på alt de en gang hadde, selv om de slett ikke har det lengre, og venter på at de gode tidene skal komme tilbake. De nekter å se fakta i øynene og de nekter å både gi opp storhet og forestillinger om storhet.
"Antikkabinettet" er økenavnet folk har satt på markisen d'Esgrignons hus, dette landsbyens Faubourg Saint-Germain. Håpet deres er det ferskeste bladet på slektstreet, greve Victurnien d'Esgrignon. Gjennom ham skal slektens ære, adelens ære, igjen komme til sin rett. Han skal sendes til Paris, han skal gjøre lykke, men - som Balzac skriver - "begåvad med ett skarpsynt och klart öga såg han klart och riktigt, men han handlade fort och illa"; så sånn går det ikke.
Romanen når ikke helt opp blant f.eks. Far Goriot eller Eugénie Grandet, mest fordi den mangler jevn scenisk framdrift og i perioder blir for samtidstung på det politiske planet, men den er likevel skambra. Jeg har inntrykk av at den er lite lest, og den har f.eks. aldri vært oversatt til norsk. For de som er interesserte og leser svensk, kan jeg anbefale å tråle antikvariat.net og finne PAN-utgaven fra 1973.
For lesere av La Comedie Humaine er det en gevinst at Antikkabinettet byr på kjære gjensyn med flere av hans gjenvendende karakterer, som f.eks. Rastignac eller de Marsay. Legg også merke til Balzacs smarte - og moderne - bruk av Émile Blondet som et slags litterært sannhetsvitne og en ekstra stemme i romanen. Veldig fint gjort.
Alltid herlige sitater i Balzacs bøker, her er et: “När det gäller att kasta sig ut I avgrunden visar unga män ett märkvärdigt handlag, en häpnadsväckande skicklighet, de träffar omedelbart mitt i pricken.”
UKE 38: Mates Of State: Re-arrange Us Å, endelig kom det en plate jeg kunne bli glad av. Smart og superfengende popmusikk med et nestenreligiøst løft i seg, som en blanding av New Pornographers og Sufjan Stevens og Raymond og Maria? Dette strammer musklene for deg. Fineste jeg har hørt på aldri den tid. |
 |
UKE 37: MIKADO
Du liker sikkert en god kinamiddag. Det gjør du nok. Bor du i Stavanger, så skal du gå på Mikado. Er du på besøk i Stavanger, skal du gå på Mikado. Jeg har spist kina i Manchester, jeg har spist Kina i Bø i Telemark, jeg har spist Kina i Bergen, og jeg har spist kina i Vejle. Men glem det. Dette er den beste kinarestauranten du finner. Topp mat, topp folk, god stemning.
UKE 36: Rogaland Teater: John Gabriel Borkman
Dette er bra teater. Svein Harry Schöttker Hauge gjør en vilt sterk prestasjon som den deklasserte finansfyrsten John Gabriel Borkman i Ibsens stykke fra 1896. Det slår gnister av ham når han maner at han ikke angrer noenting: ”Jeg har frikjent meg selv.” Mette Langfeldt Arnstad er også knallgod som Gunnhild Borkman, det samme er Øystein Martinsen som Vilhelm Foldal. Regien er effektiv og stram, Kjetil Bang-Hansen har forkortet Ibsen kraftig, men han har takk og lov ikke falt for den sedvanlige teaterfristelsen og tuklet med grunnfjellet.
Det eneste som ikke fungerer i denne intense forestillingen, er en død og steril scenografi. Dette står i Ibsens tekst i første akt: ”FRU BORKMANS dagligstue, udstyret med gammeldags, falmet pragt. En åpen skydedør fører ind i en havestue med vinduer og glasdør i baggrunden. Derigennem udsigt til haven, hvor snevejret fyger i tusmørket. På højre sidevæg indgangsdør fra forstuen. Længere fremme en stor, gammel jernovn med ild i. Til venstre, noget tilbage, en enkelt, mindre dør. Foran på samme side et vindu, dækket av tykke forhæng. Mellem vinduet og døren en kanapé med hestehårs betræk og med et tæppebelagt bord foran. På bordet en tændt lampe med skærm. Ved ovnen en højrygget lænestol.”
På Rogaland Teater får man ikke se noe av dette. Scenografien er moderne og minimalistisk, sterile, nakne vegger, og møbler overtrukket med hvit filt (sikkert et forsøk på symbolikk). Ibsen hadde en visjon med stykket sitt, som Balzac trodde han at det du omgir deg med forteller hvem du er; dette har ikke denne forestillingen respekt for, slik moderne teater sjelden har. Jeg har undret meg over dette i lang tid: Hva er det med scenografene? Hvorfor kan de ikke nedlate seg til å lytte til dramatikerne, spesielt når de er så konkrete som Ibsen var?
Uansett: Gå og se.
UKE 35: CORMAC MCCARTHY: Blood Meridian Or The Evening Redness In The West Satan. Jeg forsto det da jeg leste første setning at dette var et mesterverk: ”See the child.” Og jeg fikk rett: McCarthy er nok den største nålevende forfatteren. Dette er en roman druknet i vill vold, det er boken som forklarer hvorfor Bush-administrasjonen var som den var, det er et evig rullende mareritt, det er romanen som viser hvordan Amerika er et land bygget på størknet blod, og det er en bok med metaforer og beskrivelser så brennende at jeg nesten ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg: ”People in here looked like skinned rats.” Romanen kom i 1985, jeg har nylig lest den på engelsk, det var ganske tidkrevende, den kommer på norsk i høst, og da skal jeg lese den på ny. Vil du møte The Judge? Krigsguden? Satan. |
 |
UKE 33 og 34: Ferie
Tore har sommerferie, han kommer snart tilbake med gode anbefalinger!
UKE 32: ARILD ABRAHAMSEN
Fordi:
- Han så å si alltid har rett
- Han alltid skriver godt
- Filmkritikk får mening på grunn av AA
- Den tristessen som heter ”tv-kvelden” får en helt annen mening når man leser Aftenbladets filmguide
- Han er så både Travis Bickle og Bill Foster
- Han er den siste smohikaner
UKE 31: Albumet
Fordi det er en kunstform. Fordi den er i ferd med å dø. Fordi alle som er i ferd med å dø, trenger noen som våker over dem. Fuck, en hel verden er jo i ferd med å dø. Tidens melodi er at det ikke nytter å gjøre noe med det. Den digitale utviklingen går av seg selv. Hva faen – som om den var en naturkraft? Som om det var storm, eller bølger, vi snakket om? Faen, det er noe tull. Hvorfor skal jeg heie på alt bare fordi det er nytt? Hvorfor skal du heie på alt bare fordi det er gammelt? Alt kan stanses, alt kan forseres, alt kan drepes, alt kan bevares. Hva var det Bob Hund sang? Här är en som stretar emot. Visst faen: Jeg skal for fucks sake være en jævla bremsekloss, skal jeg. Og hvem våker over oss? For vi dør, vi også. Visst for satan gjør vi det. Og mens vi blir til mold, lytter vi til album. 12 låter. En kunstform. Spotifymyass. Jeg er der snart, jeg også. I døden. Og albumet har jeg glemt. Satan. Var dette alt?
UKE 30: DEPECHE MODE: Tour Of The Universe
Hadde du billett til DM i Bergen i juli, og sitter og gremmer deg fordi det er så lenge til januar og Vestlandshallen? Du har noe å glede deg til. Jeg var nylig og så dem på gigantiske Puskas Ferenc Stadium i Budapest (kapasitet på over 70.000), og det er et velopplagt band med en forbausende friskmeldt Gahan som er ute på turné. De følger sporet fra de senere årene, har med seg en ekstra multikeyboardist som erstatning for jobben Alan Wilder gjorde før i tiden, og en hardtarbeidende trommis. DM live er mer rock enn DM på plate, men jeg synes det passer stadionformatet og balanserer godt opp mot det elektroniske lydbildet DM-fans elsker dem for. Setlisten på årets turne er vilt bra (de har operert med så å si den samme siden starten), med hele fire spor fra Black Celebration den regnfulle kvelden jeg så dem i Ungarn; Stripped, Fly On The Windscreen, A Question Of Lust og A Question Of Time. Få dødpunkter, bra lyd, gode animasjoner og en aldri hvilende David Gahan. Jeg gleder meg til Vestlandshallen, skal bli flott å se dem innendørs på en mindre hall. Da skal vi synge sammen: All I ever wanted, all I ever needed, is here in my arms.
UKE 29: ANTON CORBIJN
Var nylig i Budapest og så en retrospektiv utstilling på Ludwig Museum over Corbijns verker. Så bra han er. Den skremmende blomsten på coveret av Violator. Den lille jenta, kledd i en slags munkekappe, i videoen til Nirvanas Heart Shaped Box. Alle hendene. Kylie Minogue, snakkende i telefonen, i serien 33 Still Lives. Delia’s Gone-videoen med Johnny Cash. Alle de skjulte øynene. Alle menneskene med fuglemasker. David Gahan som ensom konge i Enjoy The Silence. Frykt og skjønnhet.
UKE 28: AKIN DÜZAKIN: KOM TIL LUKAS
Jeg skal innrømme at verken ungene eller jeg er overbegeistret over store deler av den nye barnelitteraturen. Vi synes det er mange kaotiske bøker med tegninger og skrift i hytt og pinevær, og vi mistenker mange av dem for å passe bedre for halvt ironiske voksne enn barn. Men denne boken, den digger vi. Vi har lest den i årevis, først for datteren min, og nå for sønnen min, og ofte for dem begge. Düzakins bok er så enkel at det nesten er til å le av, og det er i den gjennomførte enkelheten storheten ligger. Lukas har fødselsdag. Det skal være selskap. Den ene etter den andre ringer på døren, og Lukas – som er en transportinteressert unge – spør dem alle hvordan de kom seg til selskapet. Dermed blir dette en fin bok om reising, om alt som kan frakte folk, og om en liten, glad gutt som ikke har veldig mye å bekymre seg over i livet, men som gjerne vil ha orden i sysakene. Tegningene er åpne og befriende luftige. Hos oss er dette en vinner.
UKE 27: IAN CROSS: THE GOD BOY
Jeg snublet over denne romanen i 2004. Jeg tror jeg kjøpte den på grunn av tittelen, det fine omslaget, og på grunn av det lett eksotiske ved å lese en New Zealandsk klassiker fra 1957. Jeg leste den under sluttfasen av arbeidet med Kompani Orheim, og når jeg har lest den på ny, kan jeg ikke tenke meg annet enn at den har virket som en god bror den gang for Jarle og meg.
The God Boy hører hjemme blant de små juvelene i litteraturhistorien. Alle forfattere har lyst til å skrive en sånn bok, antar jeg. En roman hvor ingenting virker overflødig, en roman hvor alt er gjennomlyst, tone, stemme, synsvinkel, fortelling. En roman hvor alt er avgrenset, og hvor dette skaper storheten. Mørkets hjerte, ikke sant, Bonjour Tristesse, ikke sant?
Cross’ roman er akkurat sånn. En liten fortelling om store ting, historien er lagt i munnen på 13 år gamle Jimmy Sullivan, som forteller om det som hendte med ham og familien hans for et par år siden. Fra første setning merker leseren denne romanens elegante og tragiske prinsipp: Du vet mer enn Jimmy. Det Jimmy ikke forstår, eller feiltolker, det skimter du; hjemlig vold, et havarert ekteskap, vold. Denne differensen, som bruk av førstepersonsforteller kan skape, er godt utnytet av Ian Cross, det er en sørgelig fryd å høre på Jimmy, som tolker sin urolige verden feil, mens man selv ser hva som egentlig foregår rundt ham.
Romanen er kort, Cross har truffet 13-års-tonen i teksten fantastisk godt, dramatikken tetner for hver side. Her er Jimmy i en av de mange fine passasjene hvor han tar aggresjonen sin ut på Gud: “It’s all very well to pull off a few miracles now and then, by having people go all the heck over to France and dunk themselves into the water at Lourdes, or to make the bread and fishes go a whole lot further; it’a all very well to cut up those capers in front of the grandstand, as it were, but if he is such a hot scone why doesn’t he do more day-to-day stuff?”
Jeg reagerte likt hver gang jeg leste The God Boy: Jeg skulle ønske jeg kunne gå inn i romanen, gå ned gata i den lille, provinsbyen Raggleton i New Zealand, ta Jimmy Sullivan i hånda og si: “Kom, gutt, vi stikker. Ta sykkelen, vel, Jimmy, så spinner vi av gårde herfra og lar de satans voksne ruinere sine egne liv, de skal faen ikke få ødelegge oss.”
UKE 26: HALLDÓR LAXNESS: SIN EGEN HERRE
Litteraturhistorien huser ikke noe større stabeist enn sauebonden Bjartur i Súmarhus. Han lever sitt steile liv i romanen Sin egen herre av islands litterære høvding, Halldór Laxness, som kom ut i 1934 og 1935. Dette er nordens beste roman. Det finnes ikke noe feil ved den, bare blendende styrke. Retorisk kraft, overraskende poetisk prosa, hard handling, knallgode karaktertegninger, ekstrem scenisk kvalitet. Langt oppe på den islandske heia har han slått seg ned, den evige bonden, og der dryker han selvstendighetsprinsippet; å være sin egen herre er det viktigste på jord. Alt går til grunne rundt Bjartur, alt annet enn hans egen vilje. Skremmende roman, vittig på en harsk måte, øm på en raspende måte. Boken ble skrevet bl.a. som en motreaksjon på Hamsuns nobelprisroman, Markens grøde, som Laxness fant usmakelig idylliserende og dum. Jeg kunne ikke vært mer enig, og jeg vil legge til: Hamsuns roman er i tillegg kjedelig. Det er aldri Laxness. Jeg har lest boken tre ganger, og jeg gleder meg til den fjerde. Finnes i god oversettelse utgitt på Tiden Norsk Forlag, samt utgitt i Bokklubbens Verdensbibliotek. De har sagt de skal følge opp forfatterskapet og gå løs på et av de andre storverkene hans, Islands klokke. Det er bare å henge med. Som Vigdis Grimsdottir en gang sa om Laxness: “Han er selvsagt himmelen. Vi lever under den, og det er bra.”
UKE 25: VICTOR SJÖSTRÖM: Körkarlen
Milde himmel. Mens jeg satt og så denne filmen for noen uker siden, falt jeg i tanker om hvorvidt filmkunsten over hodet har beveget seg fremover siden Sjöström filmet Lagelöfs roman i 1920. Filmen er rystende bra, og så oppsiktsvekkende taktil at den nesten virker som om den kommer fra en dyp fremtid. Historien om frelsessøsteren Edit, som på sitt dødsleie ikke får fred fra den enigmatiske drankeren David Holm, er noe såpass sjeldent som en krysning mellom Dostojevskij-aktig eksistensialistisk lidelsesdrama og skrekk-gotisk spøkelsesfortelling. Giftermålet mellom Sjöström og Lagerlöf er sjeldent godt, og jeg synes ikke jeg kan få ropt høyt nok om hvor sterkt inntrykk denne filmen gjør. Cinematografisk er det til å måpe av, spesielt i gjenferdsscenene, ekspresjonistisk, magisk. Menneskelig er det til å gråte av. Stumfilmen er restaurert og gitt ut av Svensk Filmindustri på en plettfri DVD (inngår i en serie med svenske stumfilmklassikere, jeg har også skaffet meg Gösta Berlings Saga og Herr Arnes Penningar, begge har jeg store forventninger til). Jeg fant den på Platekompaniets nettsider. Du er et tastetrykk unna en av ditt livs store kunstopplevelser.
UKE 24: PET SHOP BOYS: Yes
Jeg husker godt da Pet Shop Boys slapp singelen ”Opportunities (let’s make lots of money)” i 1985. Allerede den gang skapte de kreativ forvirring: Skulle vi ta dette bandet på alvor? Var det et tulleband eller et serisøst band? ”I’ve got the brains, you’ve got the look, let’s make lots of money.” Mente de det de sang? Var det bare juks, en satirisk vits?
Den samme forvirringen har fulgt Neil Tennant og Chris Lowe gjennom hele karrieren, og i det lange løp tror jeg ambivalensen har gjort dem godt, både overfor publikum og kritikere. De har hatt noe såpeglatt ved seg, stolt har de presentert den på en og samme tid ironiske og oppriktige homsediskoen sin, omsluttet av smarte tekster, de har hatt lett for å knytte til seg folk med kred (Johnny Marr f.eks.) samtidig som de har hatt vansker med å hente den samme kred’en til seg selv i alle ledd (spesielt utenfor UK, og spesielt i såpass synthpop-fiendtlige land som Norge lenge har vært).
Men det burde være innlysende nå. Pet Shop Boys er et av de siste tredve årenes sterkeste band. De har aldri vært mainstream, de har alltid operert på siden av hovedstrømningene, til og med når det har virket som om de har vært en del av dem. Ettersom tiden har gått er det lett å se at de aldri har hatt noen annen agenda enn sin egen, som har vekslet fra det dypt melankolske (”Being boring”), til det seksuelt humoristiske (”So hard”, ”Love comes quickly”), til det kritiske eller politiske (”It’s A Sin”), og like ut i den reneste festen. Alt har til enhver tid vært gjort med sikkerhet og med misunnelsesverdig teft for smittsom pop.
Neil Tennant er en dannet mann, svært belest, han nyter godt av å ha vært journalist og av at han allerede var en voksen mann da Pet Shop Boys eksploderte. Tekstene hans holder det høyeste nivået i Eropeisk popmusikk, sammen med folk som Gedge i The Wedding Present eller Morrissey.
Det nye albumet, Yes, er lett og varmt, det perler fram med vår i tangentene sine, luftig og udramatisk, med få dødpunkter. For de av oss som syntes at det forrige albumet, Fudamental, var en stor seier, vil dette virke noe lettere på tross av en del fine refleksjoner fra Tennant, som: ”I can remember when this was the future / where it was gonna be at back then / Now religion and nuclear energy / Have united to threaten. Oh God! Amen.”
Fundamental var Pet Shop Boys mest episke, mest politiske og mest dramatiske plate. Pre-finanskrise spådde de stemningen på det Tervor Horn-produserte albumet, som jeg lurer på om ikke vil bli stående som deres beste. Årets plate, Yes, er lysere i alle ledd. Der Fundamental var tungt og kontrastfylt, er dette smørglatt uimotståelig. Jeg er ikke bare begeistret for produksjonen, som er gjort av hippe Xenomania. Den er sikkert utført, men den virker noe for udynamisk, og det er iriterende å høre de samme triksene på en Pet Shop Boys-plate som på all mulig annen drit i samtiden (klappene i ”All over the world” truer f.eks. med å ødelegge hele låten for meg). Yes har ikke noen ”Can You Forgive Her?”, men albumet er fullt av gode låter. Mine favoritter er den erotiske diskohumoren i ”Did You See Me Coming?” og den gyngende sødmen i ”Beautiful People”.
Jeg vet det fortsatt finnes en bråte folk som aldri kommer til å verdige Pet Shop Boys et svakt løftet øyebryn. Jeg er glad jeg ikke er en av dem.
UKE 23: ANNELI FURMARK: Jamen förlåt då
| Ikke skal jeg skryte på meg at jeg leser mye tegneserier, det er vel heller snakk om at jeg ikke har lest tegneserier siden jeg hadde en fascinasjon for Will Eisner på ungdomskolen, men: Anneli Furmark er en norrländsk perle. Ambivaltent forankret i folkhemmets landskap, skakke, menneskelige, melankolske serienoveller. Fin, morsom og sørgelig autentisk realisme. Jeg ble veldig overrasket over at jeg skulle digge dette, jeg som ikke liker tegneserier! Jamen förlåt då kom på Kartago Förlag i 2007, den inneholder 11 historier, og enkelte av dem er frapperende bra. Furmark kommer med ny bok i april i år, den skal jeg sjekke ut. Her er hjemmesiden hennes: www.annelifurmark.com |  |
UKE 22: Honning fra Provence
Vil du smøre ditt indre med flytende gull? Jeg tror på alt konesurret om honning. Hvis noen sier meg at man blir både klok, vakker, frisk og urgammel av honning, så tror jeg dem. Jeg har fylt kroppen min med flere teskjeer honning daglig de siste seks-syv årene, og jeg er ikke langt unna å mene at det er årsaken til alt godt som har hendt meg. Rør en god honning ut i en brennvarm kopp chai-te, og du ankommer et godt sted i deg selv. Søtt må det være! Søtt må det være! Den beste honningen lager Biophar, og den beste i serien deres, er “Honning fra Provence”. Den er helt vill, svindyr i Norge, men det er verdt kronene. Hør hva de sier på interenettet: Die Firma Fürsten-Reform Dr. med. Hans Plümer Nachf. GmbH & Co. KG, Braunschweig-Wenden, ist der größte Abfüller und Vertreiber von Honig in Deutschland! Trenger vi si noe mer? Takk og lov for biene og det iherdige arbeidet de gjør.
UKE 21: BEN FOLDS: Bitches ain’t shit
Å, jeg lo så godt da Ben Folds sang ”y’all don’t know what it’s like, being male, middle-class and white” for noen år siden på herlige ”Rockin’ the suburbs”, en fin mobbing av det selvforherligende dusteriet i hiphop-sjangeren. Og nå er det på tide å anbefale den geniale Snoop Dogg/Dr Dre-coveren ”Bitches ain’t shit”. Morsommere enn dette blir det ikke – Ben Folds tar en av disse get down indahood-låtene og gjør en utrolig vakker Elton John-aktig pianoballade av den; og det blir helt vilt når han synger ”suckin’ on my dick just to get a buck or two” på dette arrangementet. Låten finnes på ep-samleren Supersunnyspeedgraphic. I disse dager burde man også anbefale det nye albumet til Ben Folds, Way to normal, som viser at han er i storslag fortsatt (hør den nydelige duetten han gjør med Regina Spektor), mannen som en gang spilte i Ben Folds Five. Han har en flott karriere bak seg, og holder stilen. Se også videoen til ”Bitches ain’t shit” på Youtube, den er kostelig. That’s some real conversation for your ass. Hurra. My homie, Ben Folds.
UKE 20: THÅSTRÖM: Kort biografi med litet testamente
Jeg hadde glemt - eller ignorert? - hvor mye Thåström har betydd for meg. At verken Ebba Grön eller Imperiet ble inkludert på soundtracket til Mannen som elsket Yngve, er en grov forglemmelse. Kraften kom seilende tilbake for noen uker siden, da jeg sto på Platekompaniet i Stavanger og tok på høretelefonene for å sjekke ut den nye platen hans, Kärlek är för dom.
På midten av 80-tallet var han en radikal stormrocker i Imperiet. Jeg satt i en forstad til Stavanger og leste Puls, så bilder av mannen med geriljacap og nettingtopp på overkroppen, og lengtet meg til Sardines i Oslo. Jeg satt med coveret til Synd i hendene og kjente på følelsen av lengsel og apokalypse; “det här är alla dårars dag, vi skiter i all ordning och lag.” Det var styrke og det var trøst. Ved siden av The Smiths og et par andre band, var Imperiet soundtracket til min første alternative oppvåkning. Og alt skyldtes Thåström, gjorde det ikke? Desperasjonen hans, oppriktigheten hans, aggresjonen hans, poesien hans. På radio Thåströms kanal fantes det ingen ironikere, det fantes fordrukne antihelter, det fantes kjærlighetssultne unge menn, det fantes mytiske kvinner, og det fantes kamp.
Jeg har ikke fulgt karrieren hans post Imperiet så trofast som jeg kanskje burde. Jeg har vandret litt inn og ut av den, hatt vansker med det mest metallorienterte, hatt vansker med lydbildet og arrangementvalgene i de første soloplatenes pompøse, elektroniske rock. Men de to siste albumene hans – Skebokvarnsv. 209 og Kärlek är för dom – er ikke de svinbra? Eldes han ikke med styrke?
Thåström er, i likhet med folk som Morrissey, Neil Tennant og Tom Waits, en artist hvor tekstene til tider er viktigere enn musikken, eller; hvor tekstene bærer musikken. Første låten på det siste albumet – den som sprang mot meg på Platekompaniet for noen uker siden – er en sånn låt. “Kort biografi med litet testamente” er en seig, minimalistisk og mørk ballade, som skriver seg inn i rekken av store ballader i karrieren hans; “Höghus, låghus, dårhus”, “Saker som hon gör”, “Brev till 10:e våningen”, “Blå himlen blues”, “Guld och döda skogar”, “Söndagmåndagsang”, “När vodkan gjort oss vackra”, “Fanfanfan” osv.
Låten går kun på to akkorder, teksten er en komprimert selvbiografi, eller en poetisk seleksjon av biografisk materiale. Den er blendende presis, den gjør nesten vondt, den er bevegende og naken. Det er en sang som bare kan skrives av en voksen mann, en mann som har vært med en stund, og som våger å være i sin egen alder.
Her er noen vers fra “Kort biografi med litet testamente”:
Jag sjöng ‘Den blomstertid nu kommer’ med dom andra
Till fröken Bergs tramporgeltoner
Jag stod i klassrummet med vattenkammat hår
Och forsökte komma ihåg alla orden
Ni vet jag grater aldrig när jag går på begravning
Men när jag ser en på TV så bölar jag som ett barn
Jag har glömt min första kyss, men jag minns klart
och tydligt när jag fick Rolle Stoltz autograph
Jag såg The Clash på Stora Hotellet i Örebro
Sen blev det aldrig bättre än så
Jag har blivit mordhotad på en båt på väg till Marocko
Blitt förälskad på ett hotell i Alingsås
Nuförtiden lever jag ett stilla liv
Jag ser dagarna komma sen springer dom förbi
Jag tror det är sant som dom sager i Sahara
Varje sandkorn har ett nummer
UKE 19: KAIZERS ORCHESTRA
Det var kaldt i Oslo vinteren 2001. Det var mine siste måneder etter seks år i hovedstaden før jeg vendte nesen heim mot garden igjen. Det var januar og jeg kan huske jeg satt i stua i Markveien 1 og leste Aftenposten Aften. Det sto en notis om at et band skulle spille på Blå. Kaizers Orchestra kalte de seg, og det ble nevnt noe om oljefat og sigøynerrock. Jaha, tenkte jeg. Det er vel et band fra Berlin, det er vel noen ompa-tyskere, noen klezmer-pønkere på Norges-tur. Jeg bestemte meg for å gå på konsert av ren nysgjerrighet, kanskje var jeg heldig og oppdaget noe nytt? Jeg fikk ingen med meg, jeg hadde ingen kompiser som ville ofre en varm kveld foran tv-en for en usikker, kald januarkveld med tyske tullinger som slo på oljefat. Vi var ikke så mange på Blå, kanskje 20-30 mann, men jeg så lyset, og lyset strålte ikke fra Berlin eller Øst-Europa, det flommet fra dypeste Jæren. Det ble en av de mytologiske kveldene, hvor du føler at det åpnes en ukjent dør i rommet, en dør du ikke har lagt merke til. Var det sånn norsk rocks framtid skulle se ut? Kantete sigøynerrrock med skrudde tekster på jærsk, sårbare frelsesarmésalmer, pumpeorgel og krigshistorier?!?!? Hjernen spant mens jeg så det unge bandet, den selvsikre vokalisten, de merkelige oljefatene, de på én og samme tid så umiddelbare og merkverdige låtene, energien og viljen; ja! Dette er framtiden! |
 |
Jeg har tenkt sånn noen ganger. Jeg har lest en bok, jeg har sett en film, jeg har hørt et band, og tenkt at dette skal prege resten av livet mitt. Men så dør det hen. Bandet hadde bare et album inne: Franz Ferdinand. Med Kaizer gikk det annerledes: De vokste i rapid fart i 2001, jeg så dem flere ganger det året, og utpå høsten slapp de Ompa til du dør, en kraftdemonstrasjon, det mest selvstendige norske rockealbumet siden The Aller Værste! debuterte i 1980 med Materialtretthet. Jeg gikk hjem i regnet etter å ha sett releasekonserten på Checkpoint Charlie 19. September, jeg satte meg til foran pc-en i nattemørket og postet en melding på nettsiden til bandet: ”Verden er deres”. I dag framstår Kaizer som det komplette bandet, og med det mener jeg: De er sine egne herrer, de har full kontroll, de kan gjøre hva de vil, de begår ingen feil. De er like selvsikre som de alltid har vært, de opprettholder en fin balanse mellom å være autoriteter overfor publikum og kompiser med oss, og de er like inspirerte som de var i 2001. Det er på tide å si det: Kaizer har tatt det store steget, de er norsk rocks beste band, noensinne. Katalogen deres imponerer hver gang jeg kikker på den, albumene svekkes ikke ettersom årene går, sånn alle de store norske rockebandene har gjort, låtene de leverer, og ikke minst arrangementene, lyder søkende, ambisiøse, egenartede. Live slås de kun av Bob Hund i Norden, og det de har gjort med ”Våre demoner” er nesten like irriterende bra som låten ”Prosessen” alltid har vært. Det er så frekt. Det er så nådeløst. Det er Kaizer: Vær så god, her er noen låter vi har liggende, de har aldri passet inn på albumene, vi har aldri helt fått dem til, men nå hadde vi en uke, og vi spilte dem inn; vil dere ha dem også? Og hva skjer? ”Våre demoner” står ikke tilbake for de foregåene albumene. Produksjonen har mer sprut enn på Maskineri, låtmaterialet har til tider mye av samme unge friskhet som på Ompa til du dør, noen av sangene er blant bandets aller beste, f. eks. ”Sonny”, ”Prosessen”, ”Kavalér”, ”Senor Torpedo” eller ”Die Polizei.” Vi skal være stolte av dette bandet. De stakk spadene i jorda, de hogget ut steinen i fjellet, de gikk inn i gruvene. De fant sitt eget gull. De delte det ut til oss. De høres ikke ut som noen andre. Og de gir seg ikke. Her er min liste over de tyve beste Kaizer-låtene akkurat i dag, urangert rekkefølge:
Til slutt en bekjennelse: I 2001 hørte jeg et knippe fantastiske låter fra et band som ikke hadde gitt ut noe. ”Ompa til du dør”, ”Kontroll på kontinentet”, ”Rullett”. Så var det én låt som stakk seg ut, den var florlett, den hadde et uimotståelig gitarriff, og den hadde først og fremst en av de mest catchy melodilinjene jeg hadde hørt på mange år. Den sto og skinte i den ene ytterkanten av Kaizers univers, som en perle av pur pop, mens det i andre enden lyste fra tyngre metall. Det er sånne låter som høres lette ut å lage, men som de fleste band aldri klarer å få over relingen. Låten het ”Prosessen”. Før den dukket opp på ”Våre demoner”, hadde jeg hørt den to ganger. Den kvelden på Blå og på en konsert på et sted i Stavanger som het Alle Fire, i mars 2001, hvor det kanskje var 13 besøkende. Nå fikk jeg høre den igjen. Jeg har plystret på gitarriffet i 8 år, Janove Ottesens melodilinje i verset har ligget og vaket inne i meg, som et minne jeg vet jeg har men ikke helt får tak i. Og nå fikk jeg høre den igjen. Satan. Det er Kaizers største hit (argumentet til bandet for å ikke gi den ut!). Nå fikk jeg, endelig, høre den igjen. Satan. Det var som å få kline med den dama som glapp en natt for lenge siden. |
|
Ompa til du dør
UKE 18: DEPECHE MODE: Sounds Of The Universe
Jeg blir litt plaget når jeg skal anbefale det nye Depeche Mode-albumet – for selvsagt skal jeg anbefale det; et nytt DM-album er en begivenhet, Sounds Of The Universe ikke noe unntak. Selv når de lager en plate som må finne seg i å høre hjemme blant de seks svakeste av Basildon-bandets 12 studioalbum, snakker vi om stor popkunst. Jeg liker altså ikke å si det, for helst vil jeg bare snakke fint om et band jeg har vært forelsket i siden 1984, men sannheten er denne: Den nye platen er sonisk smittsom med sitt overrumplende analoge lydbilde a la Some Great Reward, imponerende godt produsert, men låtmaterialet er for ujevnt. Albumet ikke så sterk som førstesingelen ”Wrong” kunne tilsi, ikke en så tung oppfølger til sterke Playing The Angel som jeg hadde håpet, ikke en så frisk plate som forhåndsryktene om Violator-nivå kunne tyde på.
Jeg har laget en liten gjennomgang av låtene på Sounds Of The Universe:
In Chains
Det siste av mange tilskudd i DM-katalogen over låter hvor Gore tematiserer seksualitet, underkastelse og makt. Første minuttet er til å miste puten av; et knepp, en stabil telefontone som angripes av en tørr, hypnotisk stigende portamento krysset med flere fallende: Det er som om ti analoge synther våkner midt i den elektriske natten sin og begynner å røre på seg etter tredve år i dvale. Her lukter det 1980 og Prophet 5. Når selve låten begynner, er vi imildertid over i det landskapet DM entret med Violator, den gang vekten av låtene deres begynte å gli fra pop til tung, mid-tempo elektrorock. Det er en sterk åpningslåt, som i grunntrekk minner mye om DM anno Songs Of Faith And Devotion, sterkere i arrangement og produksjon enn i melodi.
Hole To Feed
Mange med meg var skeptiske da det for noen år siden ble kjent at Dave Gahan skulle skrive låter for DM. Det er sjelden lurt å tukle med grunnmuren i et velbygd hus. Jeg ble overbevist av det han leverte til Playing The Angel. ”Hole To Feed” er den første av tre på Sounds Of The Universe, tre låter som i sum er svakere enn det han gjorde i 2005, og avslører ham som en lettvekter målt mot Gore. I ”Hole To Feed” er DM mer uptempo enn i åpningssporet, beaten er sleazy, den passer dansegulvet, når Gahan går dypt i refrenget og synger ”We are here”, minner låten skummelt mye om The Dead Of Night på Exciter. Ingen stor låt, ingen dårlig låt.
Wrong
Det er en fryd hvordan DM så å si alltid klarer å lage et godstog av en singel til hvert album. At de skulle klare det igjen, gjør meg oppriktig rørt. Da denne ble sluppet for noen måneder siden hylte jeg av glede. En tung og herlig sang, sirkulær i komposisjonen, like over tre minutter med fantastiske synther, nesten disharmoniske, Gahan leverer vokal så stort og presist som bare han kan, super koring fra Gore. En av de tyve beste låtene de har laget, og det sier en del. Teksten er Gore i sitt ess: Miserabelt, miserabelt, miserabelt: ”I was born with the wrong sign in the wrong house with the wrong ascendency.”
Fragile Tension
Den tydeligste forskjellen mellom dette albumet og Playing The Angel, er lettheten de kommer med. Dette sporet er et godt eksempel på det. Kompet beveger seg lekkert av gårde, kan minne om ”Suffer Well”, og det er noe luftig over låten. Her bruker Gahan det lysere leiet i stemmen, som han gjerne gjør om DM lager denne typen sanger. Noen ganger mestrer DM disse sangene, som om de lykkes i å gå imot sitt eget indre, som på nydelige ”Precious” fra 2005, eller ironiske ”It’s no good” fra Ultra. ”Fragile Tension” når ikke helt opp dit, men den er farlig nær. Skal jeg være ærlig synes jeg de skulle lagt den ned en heltone, for Gahan er ikke så god når han må gå så lyst, men låten er smittende, melankolsk og fin.
Little Soul
Denne mollstemte låten føles det som om Gore har laget mange ganger de siste femten årene. Det er en ballade med tostemt vokal mellom Gahan og Gore, fylt til randen av halvtonesprang og Gores erketypiske akkordvalg. Teksten er like full av Gores favorittvokabular, ”shine”, ”pain”, ”soul” osv. Låten har sterk stemning, men den blir en middelhavsfarer på grunn av at melodien ikke er god nok, og den skjemmes stygt av at det midt i den stemningsmettede sangen dukker opp et forferdelig gitarparti noen burde kastet ut vinduet under miksingen av Sounds Of The Universe.
In Sympathy
En låt som virker som en fortsettelse av ”Fragile Tension”. Igjen ligger Gahan i sitt lysere register, igjen er det dansegulvbeat, igjen er det luftig, kjølig syntharrangement hvor de analoge maskinene DM har hentet fram får god plass, og igjen er det litt sånn: Fint, ikke dårlig, fengende, men heller ikke veldig bra.
Peace
Ved siden av ”Wrong” platens opplagte klassiker. Jeg kvapp i stolen da jeg hørte den første gang. Her har de våget å stole på de analoge synthene på en måte man sjelden har hørt siden synthpopalderens første mesterverk. Åpningssekundene er som snytt ut av nesen på ”See You” (jeg er villig til å tippe at de siterer seg selv), en låt de laget i 1982, den første uten avhopperen Vince Clarke. På tross av de åpenbare tidsmaskintrekkene ved ”Peace,” føles det som om DM har oppfunnet seg selv igjen, og dette er den låten på albumet som best passer Martin Gores utsagn om Sounds Of The Universe som retrofuturisme – et begrep han har hentet fra Kraftwerk. Denne sangen er tatovert med Gores geniale naivitet (jeg har alltid betraktet ham som en, i positiv forstand, naiv komponist, vs. de mer analytiske a la XTCs Andy Partridge). Låten kommer med en fantastisk – ja – fred i seg, og jeg gleder vettet av meg til å se dem gjøre denne live i sommer. Fint tekst, også: ”I’m leaving bitterness behind me this time.”
Come Back
Alle som har tullet rundt med noen av de legendariske synthene fra perioden 1978-1984, vet hvor en av hovedutfordringene ligger: Bass. Maskinene har ofte herlig basslyd, men den er gjerne tynn, den gir ikke alltid nok dybde. På ”Come Back,” det andre kuttet fra Gahan, bruker DM overraskende mye av den spretne, tynne, litt klangfulle gammeldagse synthbassen. Kanskje er det Juno 60, kanskje en Jupiter, en MiniMoog? Bassvalget er overraskende fordi dette er nok en tung midtempo-rocker som ville passet inn på Songs Of Faith And Devotion, en låt uten egentlig melodisk fokus, og sånn sett ber den om hard bass. Men det er et av hovedvalgene DM har gjort denne gang, de har valgt letthet. Det er ikke alltid det fungerer, uansett hvor herlig det er å få høre de analoge synthene så ufiltrert og usminket som på dette albumet. ”Come back” har noen fine asymmetriske synthlinjer, den har fine lag av distortiongitar, men den klarer ikke å stikke seg ut.
Spacewalker
Å, denne liker jeg! En bagatell? Jo, kanskje det? Lutftig instrumental, sender minnene til Yellow Magic Orchestra. Kanskje en tullelåt Gore har laget på to minutter, men den føles viktig på dette albumet.
Perfect
Igjen: Åpningen er lyden av 1979. Human League! Gary Numan! Nakne, kalde, synther, lyden av den kalde krigen. Det er mer enn tydelig at DM med SOT har hatt stor glede av å gjennoppdage maskinene de for 30 år siden startet dette bandet med. Lydbildet berører meg sterkt, men dessverre er nok en gang det soniske og arrangementet sterkere enn låten. ”Perfect” er den tredje lette poplåten på albumet (etter ”Fragile Tension” og ”In Sympathy”), Gahan ligger igjen relativt høyt i sitt eget leie, og det er den beste av de tre, men bra nok? For alle andre, ja, men for et band som DM?
Miles Away/The Truth Is
Det er noe indie over låtene til Gahan. Som om han satt med kassegitaren og laget sine enkle låter. Jeg har ikke noe belegg for å si at det er sånn det foregår, og noen ganger resulterer det i gode DM-sanger, men her blir Gahans begrensninger stilt til skue. Dette er noe av det svakeste jeg har hørt fra bandet mitt. En og annen synthlinje gjør låten passabel, men jeg skulle virkelig ønske at de hadde kuttet denne.
Jezebel
Ikke et DM-album uten at Gore får synge en sang eller to. Han tar ofte for seg balladene, det har han gjort før med hell, som ”Blasphemous Rumours,” ”Sometimes,” eller ”Damaged People.” Den nest siste låten på Sounds Of The Universe glir fint inn i rekken av disse låtene, her er det igjen luftige lag og analoge basslinjer, men ”Jezebel” er ikke blant de mest uimotståelige balladene Gore har skrevet. I det hele tatt mangler SOT sin ”Waiting For The Night”, sin ”Sister Of Night”.
Corrupt
Dette er den tredje av de mindre melodisterke, tunge midtempolåtene, som startet med åpningslåten ”In Chains” og fortsatte med ”Come Back”. Dette er den beste av de tre, men noen stor låt er det ikke. SOT burde hatt en sterkere avslutning.
NB: Depeche Mode har sluppet en påkostet deluxe-utgave av SOT, den koster noen hundrelapper og inneholder buttons, bøker, plakat, samt fire cd-er. Det mest oppsiktsvekkende her, er de fem ekstrasporene, låter som ikke nådde opp da DM skulle velge sanger til SOT. Et par av dem er knallgode, og da spesielt ”Light”, som etter min mening burde vært med på originalalbumet til fordel for et par av de svakeste låtene. Blant all herligheten på deluxe-boksen, finnes også en dvd med videoer, studio-sessions og fint dokumentarmateriale. En av cd-ene består av demoer fra karrieren til DM, det meste av dette låter som demoer pleier, uferdig og smått, men det finnes også overraskende gode versjoner her, bl.a. av ”Little 15”, ”Surrender” og ”Nothing’s Impossible”. Du skal antagelig være fan for å kjøpe deluxe-utgaven av SOT, men er du fan vil dette glede deg like mye som å ligge med kjæresten din, ja, kanskje enda mer.
Og her er min rangering over de 12 Depeche Mode-platene (vanskelig jobb! Ikke ta det så alvorlig!):
Black Celebration
Violator
Some Great Reward
Playing The Angel
Music For The Masses
Some Great Reward
Construction Time Again
Sounds Of The Universe
Songs Of Faith And Devotion
Ultra
A Broken Frame
Exciter
Speak And Spell
UKE 17: CHLOE Ó BRIAN
| For en dame! Hun er deilig på den skakke måten, ikke sant? Skjeiv og fin, snodig og morsom. Jeg tror hun er herlig å kjøre tog med. Jeg tror hun er herlig å gå fjelltur med. Jeg tror hun er herlig å gå på pub med. Jeg tror hun er deilig å kysse på. Jeg tror hun er en fest. Egentlig heter hun Mary Lynn Rajskub, men for meg vil hun alltid være en sexy datanerd, som var aller finest i sesong 5 (den beste sesongen så langt). Hun vet ikke hvem jeg er. Hun vet ikke at jeg finnes. Jeg kommer aldri til å møte henne: Chloe O Brien 24seven. |  |
UKE 16: SELMA LAGERLÖF: Keiseren av Portugalia
Det er herlig å lese romaner hvor man merker at forfatteren har full kontroll. Keiseren av Portugalia er Selma Lagerlöfs galebok, hennes far-og datter-roman; hennes King Lear. Mesterstykket om stakkars Jan i Skrolycka som blir tokig når datteren hans forsvinner for ham, er en av de store romanene. Den ror fram med sterke, fine åretak, den geleider leseren fra setning til setning, fra emosjon til emosjon, fra hendelse til hendelse, og den briljerer uten å skryte av egne triks. Jeg har lest denne romanen mange ganger. Jeg kan anbefale den like sterkt som jeg anbefaler min egen mor. Den ble skrevet i 1914, og ved siden av Balzacs Far Goriot er den det sterkeste portrettet av farskjærligheten jeg kjenner til. Sånn begynner boken:
”Hur gammal han än blev, så kunde Jan i Skrolycka aldrig tröttna på att berätta om den dagen, då den lilla flickan hans kom till världen.”
Fy for satan, så bra Selma Lagerlöf var.
UKE 15: BOB HUND: Folkmusik för folk som inte kan bete seg som folk
Jeg husker den gangen det dryppet svette og kondens fra taket på So What! i Oslo og publikum bar krakken rocke-Thomas satt på, vi bar ham som om han var en båt, en syngende båt, over hodene våre, gjennom lokalet, han skiftet hender fra scenen, til trappene, og tilbake til scenen igjen, mens han sang: Rock’n roll tar död på mig.
Det var 1996, om jeg husker rett, og Bob Hund var bandet som ga oss følelsen av å finnes. En stund, flere år senere, kunne det likevel virke som om Thomas Öberg skulle spå rett om sin egen rocke-død, Bergman Rock var ikke all verden å skryte av, det engelskspråklige forsøket deres etter siste albumet i 2002: Sank Bob Hund-skipet?
Jeg var veldig usikker før dette comebacket: Vi var lettere på foten den gang, både bandet och jag. Jeg hadde ingen grunn. Det er et makeløst album, det har overrasket stort. Det er en anelse mildere enn de tidligere platene, det har noen prosent mindre halsbrekkende frenesi, men det fine er at akkurat dét føles helt riktig. Det er også sydsvenskenes mest elektroniske album, Jonas Jonasson har fått en mer bærende plass i komposisjonene enn før, uten at det svekker noe som helst.
Det er store låter her, ”Grönt ljus åt alla” er en spooky post-punker med mengder modernistisk Öberg-poesi fortalt i vi-form, en tone han har sunget før og behersker: Vi kom till platsen, mitt i et vitt brus, alla hävdade att dom sätt ett grönt ljus. ”Fantastisk” er smittsom indie-disko, så nær Bowie a la ”Fashion” som Bob Hund kan komme, med frisk snakkevokal: Min kropp kan vara överbefolkad av röster, samtidig som min själ detonerar av ensamhet. ”Tinnitus i hjärtat” er en klassisk Bob Hund-poplåt, full av den svale, østlige luften vi alltid har elsket dem for, som om bandet spilte Pixies på kinesisk: Mina problem har skaffat sig egna drömmar.
Mesterverket på albumet er den skakke elektrolåten ”Blommor på brinnande fartyg”, den gynger som en redd båt og gjør meg skremt for å miste livet. Bob Hund har alltid vært et uvanlig tekststerkt band, og jeg måper når jeg hører denne sangen, hvor Öberg virker alvorligere enn noen gang før.
Hva er det han synger? Hvordan klarer han å skrive så bra tekster? Hva er det som skjer?
”Blommor som du växer bara på brinnande fartyg.”
Oj. Oj. Mars 2009 ble bra. Bandet vårt er tilbake. Oj. Oj.
UKE 14: HAPPY-GO-LUCKY
Antagelig den største humanisten av samtidige filmregissører, Mike Leigh. Jeg gikk ned på kne for ham da jeg så det ramsvarte mesterverket Naked sånn circa 1992, hvor David Thewlis leverte en stor prestasjon i hovedrollen som en glefsende apokalyptiker i et gloomy London. Mike Leigh er herlig erkebritisk, han gjør personinstruksjon som ingen andre og får skuespillerne til å blomstre med hele seg, han skriver (?) dialog som flommer over av liv, men det mest radikale med Leigh, er at han rett som det er lager filmer som sprer lyset som en vifte over tilskuerne og får oss til å kjenne at livet er verdt å leve, som fjorårets skinnende perle, Happy-Go-Lukcy med Sally Hawkins i hovedrollen.
Den handler om ei jente, Poppy, som har bestemt seg for å være positiv til alt og alle, og noen synes kanskje det er stress, men jeg bare digger det. Filmen er på sett og vis en remake av Vera Drake, bare i lyse farger. Den er ikke fullt så komedie som kanonløgne Life Is Sweet, selv om du garantert vil le tungen ut av ledd her også, og den er ikke så tåredryppende som Secerts And Lies, men den er som en forelskelse, og verden vil bli fattigere den dagen Mike Leigh ikke lenger lager de herlige filmene sine.
Happy-Go-Lucky ble nominert til Oscar, for beste manus, og det er sjette gang briten har vært nominert. Han vant ikke denne gang heller.
Jeg går ellers omkring og lurer på om jeg skal sette av noen kroner til en fin Mike Leigh-boks som er ute nå: http://www.amazon.co.uk/Mike-Leigh-Film-Collection-Meantime/dp/B0013U4RQ4
Og her er filmens nettside: http://www.happygoluckythemovie.com/
UKE 13: FJORDEN BABY!
Karoline! Eg vett ikkje koffor håret brenner opp! Spektakulære nye joggesko:Det er sjelden det kommer en plate hvor tekstlinjene er like bærekraftige som hooks, vendinger, melodi, rytmespor, refreng, men her er kommer de, det svinfine nyveiv-dub-garasje-bandet fra Loddefjord, og de snerrer friskt som The Aller Værste! gjorde for tredve år siden. Det er grunn til å være skeptisk når folk begynner å snakke om norsk rocks redning, men det er ingen grunn til å være skeptisk til Fjorden Baby! Kanon band, kanon plate, plutselig fikk vi troen på rock igjen: Du sa hodet ditt va litt som en ballong! Step ut!
UKE 12: JOHAN FALKBERGET: DEN FJERDE NATTEVAKT
Dette har hendt mange ganger nå. Jeg har gått omkring med en forestilling om en forfatter som kjedelig, datert, ubetydelig, dårlig. Det kan ha vært så mange årsaker til disse forestillingene. Men de har rammet hardt. Falkberget har vært en av dem. Siden jeg i økende grad de siste ti årene har blitt mistenksom overfor mine egne skeptiske forestillinger, har jeg begynt å gå løs på dem. Jeg driver for tiden og angriper bøkene i hylla som jeg går med forestillinger om, og hva skjer? Det viser seg ofte at forestillingene mine er feil. Det viser seg – selvsagt – ofte at det var en grunn til at en forfatter hadde et navn i sin samtid, et navn som falmet og nesten ble glemt.
Jeg digger Den fjerde nattevakt. Falkberget er en glimrende forteller, han mestrer det han prøver på, han glir nådeløst fra scene til scene, fra karakter til karakter, han er sikker, han er retorisk, han er poetisk og dramatisk; boka om Benjamin Sigismunds ulovlige kjærlighet er en hard, hard roman skrevet i en stor tid for gode romaner (boka kom i 1923). Jeg innser at jeg skal få problemer med å gjøre Johan Falkberget hipp igjen, men jeg skal gjøre et ærlig forsøk. Tror du meg når jeg sier at dette er en av de fem, kanskje ti, beste norske romanene noen sinne?
UKE 11: THE CURIOUS CASE OF BENJAMIN BUTTON
David Finchers filmatisering av F. Scott Fitzgeralds novelle fra 1920, kommer angtagelig til å bli stående. Den er farlig nær et mesterverk i alle ledd, prestasjonene til Brad Pitt, Cate Blanchett, Taraji P. Henson, Tilda Swinton, det digitale arbeidet, den betagende fotojobben. Filmen har et svimlende anslag, den handler om en mann som blir født som olding og eldes baklengs. Gjennom denne fortrollende, Borges-aktige rammen, som setter vår vanlige logikk ut av spill og får tilskueren til å se verden og sin egen aldring på ny, forteller Fincher en kjærlighetshistorie på mange plan, en forgjengelighetshistorie, og en historie om tid. Dette er kunst, og det var denne filmen som burde fått Oscar for beste film; Danny Boyles Slumdog Milliionaire var god og forfriskende, men denne er på et helt annet nivå.
Her er hjemmesiden til filmen: http://www.benjaminbutton.com/
UKE 10: MORRISSEY: YEARS OF REFUSAL
Hvis noen hadde sagt til meg, da Morrissey ga ut katastrofale Maladjusted i 1997, at The Mozfather skulle eie 2000-tallet, at han skulle servere en comebacktrilogi som som spente opp et lerret med overdådig glamrock, aldrende indie-crooning, enkel, vidunderlig pop, romantiske ballader, så ville jeg antagelig sagt: Tviler jeg sterkt på. Men det hendte. You Are The Quarry landet som en bombe i 2004, armert med gangsterhiten ”First Of The Gang To Die” og den fabelaktige rockeren ”Irish Blood, English Heart”, produsert av Jerry Finn; et sterkt, hissig, morsomt og fengende album. Morrissey klarte å følge opp med Ringleader Of The Tormentors i 2006, og nå har vi hgruet oss og gledet oss i lang tid: Kom han til å klare det en tredje gang dette tiåret?
På Years Of Refusal er Jerry Finn (avdød) igjen bak spakene, i motsetning til Tony Visconti som produserte Ringleader, og det høres. Refusal er Morrisseeys hardeste rockeplate, antagelig i hele karrieren, og ligner i stil kanskje mest på ujevne Your Arsenal fra 1992. Det er mye gitarer, trommene står langt framme i lydbildet, og man kan få følelsen av at Moz har ønsket seg maskulin glam denne gangen. Bare et par av kuttene bryter med denne grunnfølelsen, som for eksempel den smektende singelen ”I’m Throwing My Arms Around Paris”, smått geniale ”When Last I spoke To Carol”, eller balladen ”You were good in your time”.
Tekstmessig er han, som han har vært hele karrieren, på høyden med sine egne ambisjoner, våre forventninger og sin egen standard. At han år etter år kommer med samme snerrende vittigheter og underlige humor, samtidig som han ikke mister sin ensomme troverdighet, gjør meg full av beundring. Jeg tror ikke Years Of Refusal vil bli stående som hans beste album (det blir nok Quarry), men årets album går utenpå så å si alt som gis ut for tiden.
Morrissey er vår tids største artist, og styrken hans, originaliteten hans blir bare tydeligere desto lengre han holder ut. Mannen fyller femti i år. Han skal ut på turné, det er bare å stille seg i kø. Av med hatten, av med skjerfet, av med hanskene, av med alt. Morrissey har rett når han synger: ”You’re gonna miss me when I’m dead.”
Sånn rangerer jeg de ni studioalbumene hans (ikke medregnet det fine oppsamlingsalbumet Bona Drag):
You Are The Quarrry
Viva Hate
Ringleader Of The Tormentors
Years Of Refusal
Vauxhall And I
Southpaw Grammar
Your Arsenal
Maladjusted
Kill Uncle
UKE 9: NORD
Dette er en faen så bra film. Hvis noen har prøvd å selge deg handlingen – en depressiv mann som må ta kontakt med sønnen sin – så skal du ikke tenke på det. Du skal forsøke å se for deg dette: En mann som elsker sprit og piller og røyk, og som står for det. En mann som tar en beslutning når livet går i svart. En mann som går gjennom snøen, og nikker når koia han sover i tar fyr. En mann som har en ting eller to å lære ei ung jente som bor langt helvete i vold. En utrolig morsom film, som bæres på de hengslete og smått pønkete skuldrene til Erlend Loe. Han er kanonbra, han er en forfatter med en form for tullete storhet som ikke er forstått av norsk offentlighet, og jeg er stolt av å være kollegaen hans. Du skal gå og se denne filmen, for den er helt og fullt seg selv, og alle som er seg selv, elsker du.
UKE 8: GEOPARKEN
Ved Oljemuseet, ved sjøen, i Stavanger Sentrum, ligger et av de mest vellykkede urbane uteområdene i Norge, Geoparken. Jeg var vel ikke Kulturhovedstadsårets fremste støttespiller, men det ga oss denne fabelaktige parken, som kombinerer lek og kunnskap på en tøff og funksjonell måte. Noe av det unike med stedet, er at det kan brukes av alle aldersklasser, fra 2-åringer til skatere på seksten. Det ble lansert som et aktivitetssted for ungdom, og det har vært noen gnisninger siden det brått ble så populært blant de små ungene, men det skal folk bare gi blanke i. Nøkkelen til stedets suksess er at det er inklusivt og uforutsigbart. Jeg liker det røffe utseendet, jeg liker den uryddige arkitekturen, jeg liker følelsen av rustikk industri. Geoparken har gjort det kjekkere å være i sentrum, og dét er av betydelig verdi både for byen og for oss som ikke nødvendigvis bruker fritiden på å løpe opp fjellsider eller rafte ned elver.
UKE 7: HENRY JAMES: IN THE CAGE
For febervarm nervøsitet, skal man lese Dostojevskij, for retorisk mesterskap, skal man lese Thomas Mann, for festlig innsikt i den nedrige menneskeslekten, skal man lese Balzac, men er det eleganse du vil ha, da skal du lese Marcel Proust eller Henry James. Fordelen med James, som aldri skrev dårlig, er at du ikke trenger å lese 3600 sider.
Henry James dyrket en sjanger jeg liker svært godt, den korte romanen eller lange novellen, som han selv kalte “tales”. Jeg har lest et knippe av dem, og jeg kunne anbefalt alle med veldig påståelighet – den velkjente spøkelsesfortellingen The Turn Of The Screw, nesten groteske Aspern Papers, noe av det beste som er skrevet om begjærets styrke, idioti og skjønnet, eller hva med The Lesson Of The Master, James’ briljante, grusomme portrett av den aldrende forfatteren og hans yndling?
Alt dette kan du lese, og du vil elske det. Men jeg skal anbefale In The Cage. James skrev denne historien i 1898 (samme år som The Turn Of The Screw!) på et tidspunkt da amerikaneren allerede hadde bodd tyve år i sitt andre hjemland, England. Det er en silkevakker fortelling, det er en klassefortelling, trist og skjønn, om ei jente som arbeider på et postkontor i London. Hun sitter i buret sitt hvor hun administrerer korrespondansen til overklassen; telegrammer. Sakte men sikkert begynner hun å få en særegen oversikt over livene deres: “her imaginative life was the life in which she spent most of her time”. Og hun fatter spesiell interesse for en av dem, Captain Everard, som hun forelsker seg i.
Å lese James er å være i samme rom som den delikate storheten. Og når man leser ham er man alltid så heldig å bli tildelt herlige setninger, som denne beskrivelsen av vår jente: “… she had a whimsical mind and wonderful nerves”.
In The Cage finnes i Hesperus Press’ knallgode serie “100 Pages”, billig og lekker kvalitetspocket.
UKE 6: THE SHOCK!
Dette er bandet som kommer til å eie 2009. Jeg har ikke sett en så tøff kvintett på lenge, og jeg skal spise sixpencen min hvis ikke dette comboet slår ned dørene snart. Det er melodisk teft og stilfornemmelse a la Pulp ved vokalsterke Erik Salvesen, det er sonisk velde a la Velvet og Valentine ved Håland-bror Sigbjørn på gitarer, det er tung, sexy Rickenbacker-bassing, både stødig og oppfinnsom, fra Håland-bror John, det er et fint teppe av analoge tangenter fra David Strøm, det er tight, massivt postpunk-batteri fra Arthur Berning. The Shock! har levert et knippe legendariske konserter siden 2006, de spilte på By:Larm i 2008, de stiger som en flom, de eier scenen de står på, de kaprer de ørene de treffer, de har en kvass blanding av postpunk, støyrock og suggererende melodier: Jeg er glad jeg lever i samme tid som dette bandet, og jeg blir veldig skuffa hvis de ikke leverer varene de har lovet.
UKE 5: LITTERATURHUSET
Dette visste vi ikke at vi ville ha, men da det sto der langs slottet, forsto vi at vi trengte det. Jeg drar alltid til Litteraturhuset når jeg er i Oslo. Setter meg i kafeen og leser i en roman, kikker i bokhandelen, kjenner på freden, går på et arrangement. Et godt sted å være. Et sunt sted å være. Programmeringen er mangfoldig og oppfinnsom: Det er alltid bra å være gjest et sted hvor man får fornemmelsen av at det er drevet med energi og hjerte.
UKE 4: LEN BROWN: MEETINGS WITH MORRISSEY
Jeg har lest min andel av bøker om The Smiths og Morrissey, og dette er den beste. Den er skrevet av en av UKs fremste musikk-journalister og Smiths-eksperter, veteranen Len Brown, som er mannen som har intervjuet Morrissey flest ganger i løpet av karrieren. Brown har unngått å få en fatwa på nakken, slik Johnny Rogan fikk etter sin Morrissey og Marr-biografi, og han har forblitt en av Morrisseys få fortrolige.
Portrettet som stiger fram i denne boka er rikere og mer nyansert enn i de andre tekstene jeg har lest, og dermed mer humant. Boka er informativ, lettlest og grundig, men heldigvis fri for den detaljmessige overfloden mange biografiske verk skjemmes av. Brown dekker de sentrale sidene ved karrieren til mannen som sang “Heaven knows I’m miserable now”, han analyserer og trekker linjer, og han vektlegger de ulike inspirasjonslinjene som har preget den melankolske prinsen fra Nord-England. Spesielt godt skriver han om hvor stor betydning Oscar Wilde har hatt.
Det er alltid fint å lese om Morrissey, det skimrer av en ensom desperasjon, det er trøstende, og det er preget av et frigjørende vidd og en hjelpeløs trang til å skape noe stort. Morrissey: “The key word in my vocabulary is individualism.”
Dette er boka vi skal lese nå som vi venter i spenning på det neste studioalbumet, Years Of Refusal. Meetings With Morrissey er utgitt av Omnibus Press i 2008.
UKE 3: LARS HERTERVIG: JAGENDE HUNDER I MÅNESKINN
En gang mot slutten av åttiårene tok pappa meg med til Kunstforeningen i Stavanger og viste meg bildene til Lars Hertervig, og det malte skapet, som i dag er smykket til Rogaland Kunstmuseum, hvor den største samlingen av Hertervig befinner seg.
Jeg har forsøkt å huske hva som var foranledningen til pappas Hertervig-interesse, hvorfor han tok meg med dit, men jeg klarer ikke å finne tilbake i erindringen. Vi hadde noen gode fredagsettermiddager sammen, pappa og jeg, mot slutten av åttiårene, hvor vi gikk til byen og gjorde noen innkjøp, kanskje, eller gikk og spiste på Havly, og jeg mener det var under en av disse turene vi stanset på Kunstforeningen. Det resulterte, for min del, i et nærmest arketypisk møte mellom den unge mannen og den store kunsten. Lyset sto inn i kroppen min den fredagen.
Etter dette lamslående møtet, som for alvor satte meg i relasjon til den bildende kunsten, slapp Hertervig aldri taket i meg. Jeg satt ofte hjemme i stua på Madla og bladde i en Hertervig-bok pappa og jeg hadde kjøpt på Stavanger Antikvariat, jeg leste Odd Kvaal Pedersens Hertervig-roman, Narren og hans mester, da den kom ut, og senere leste jeg Jon Fosses Hertervig-bøker.
Mangler han noe, den tause fra Borgøy? Han er den fineste kunstneren vi har. Han er episk, han er mystisk, han bærer lyset og han bærer mørket. Jeg kan finne veldig glede i hans mest enkle, romantiske oljemalerier, slike som “Ved smien”, og jeg kan kjenne forskremte gys i de mest enigmatiske, underskjønne arbeidene den fattige maleren gjorde på papir mot slutten av levetiden.
Et av de mest marerittaktige er “Jagende hunder i måneskinn”, som ble malt i 1890-årene. Det består av akvarell, kull og gouache på fem biter brunt innpakningspapir, og disse sosialrealistiske, materielle omstendighetene forøker det uimotståelige ved denne kunsten: Det bekrefter følelsen av nødvendighet man får av å se bildene.
“Jagende hunder i måneskinn” dukker ofte opp i hodet mitt, gjøende, glefsende, skimrende i desperasjon og apokalypse. Er det et fordrømt barndomsminne? Er det en allegori over mistet kjærlighet? Ser du hvordan hundene ser ut til å løpe baklengs? Eller … eller … hva er det de gjør? Flyr de? Er det noen som … kaster dem? Og hva er det med de to menneskene? Elsker de hverandre? Klamrer de seg til hverandre? Smelter de under solen? Er de små barn? Et søskenpar? Hva er det? Hva i all verden er det?
UKE 2: THE NEW PORNOGRAPHERS: GO PLACES
Åttemannsorkesteret The New Pornographers er det nye bandet jeg har hatt mest glede av de siste ti årene. Frontet av den fineste kvinnevokalen siden Natalie Merchant i 10.000 Maniacs, Neko Case, omsluttet av A.C. Newmans melankoli og kantete poprock, er dette et vinnerband (ja, Newman er også en glimrende vokalist, men alle sangere blir vel noe puslete ved siden av Case?). De har gitt ut fire album, og det beste av dem er det siste, Challengers, fra 2007. På den plata er 2000-tallets sterkeste sang ved siden av Shins’ “Phantom Limb”, “Go places”. Denne marsjerende balladen, som valser av gårde med varm stolthet, er en befriende kjærlighetssang som gjør meg bade veldig trist og veldig blyg. Jeg er lei meg for at jeg har gått glipp av NP hver gang de har spilt i Norge, men neste gang står jeg der og gråter og jubler for at det fortsatt finnes et skikkelig band i verden. (PS: Sjekk ut soloplata til Newman, The Slow Wonder, fra 2004; den høres ut som en NP-plate, og den er kjempebra).
UKE 1: PAPIRBØKER
Det er et skapt behov. Det er et skapt behov. Det er en forestilling i noens hode. Det er noen der ute som vil tjene penger på nysgjerrigheten din. Det er et skapt behov. Det er et skapt behov. Det er en idé i noens lommebok. Det er noen der ute som vil tjene penger på tvilen din. Det er et skapt behov. Det er et skapt behov. Du elsker det ikke. Du elsker det ikke. Du elsker det ikke. Du har elsket papirbøker siden 1455, du har aldri klaget på dem, og de har aldri klaget på deg.
UKE 52: FRANK CAPRA: IT’S A WONDERFUL LIFE
“Hello, Bedford Falls! Merry Christmas! Merry Christmas, movie house! Merry Christmas, Emporium! Merry Christmas, you wonderful old Building and Loan! Hey! Merry Christmas, Mr. Potter!”
Dette er filmen som er mer jul enn julen og mer Dickensk enn Dickensk. Det er filmen som får deg til å tro at det gode vil seire til slutt. Det er filmen som viser hvilket Amerika som fantes en gang, og som ikke finnes lenger. Det er favorittfilmen min. Jeg har sikkert sett det sentimentale mesterverket fra 1946 tyve ganger nå, og hver gang fyller filmen meg med sin festlige kombinasjon av sosialrealistisk harme og melodramatisk fylde. Hurra for vår mann George Bailey, hurra for Frank Capra, hurra for skjønne Mary Hatch Bailey, hurra for Zuzu’s petals, hurra for engelen Clarence, som plukker en skadeskutt mann opp av snøen og sier de legendariske ordene:
”Strange, isn't it? Each man's life touches so many other lives. When he isn't around he leaves an awful hole, doesn't he?”
UKE 51: NORSK BARNEMUSEUM
Dette er et fantastisk fint sted. Midt i Stavanger, i det ellers så uheldige Kulturhuset, ligger Norsk Barnemuseum. Jeg kjenner glede hver uke over å besøke disse omgivelsene. En fast utstilling av gamle leker, tegneserier, kjoler, snurrebasser, som minner oss på at verden er eldre enn våre barn, og som gir våre barn en varm følelse, for de vet jo selvsagt ikke hva som er moderne, de bare er det, ikke sant? Plutselig blir Pompel og Pilt moderne. Dette er en juvel i Stavanger by. Det arbeider hyggelig folk der, det er fremragende stemning, ungene vrimler i lek, og jeg sitter der og leser avisa eller slår av en prat med andre småbarnsforeldre, eller bygger en togbane med ungene. Her er link: http://www.norskbarne.museum.no/
UKE 49: CORMAC MCCARTHY: VEIEN
Jeg klarer nesten ikke å skrive noe om denne romanen. Jeg hadde lest Alle de vakre hestene fra før av, og jeg syntes at McCarthy var en god forfatter. Men jeg tenkte med meg selv at han var nå ikke så bra, heller. Jeg trekker det tilbake. Jeg hadde denne boka med meg på hytta for en måned siden, da jeg skulle sitte der og skrive en uke like etter at Charlotte Isabel Hansen kom ut. Så åpnet jeg den. Så leste jeg den. På noen timer. Det ble mørkt ute, det ble mørkt i verden, og det brant inne i meg, og jeg gråt, og jeg ble redd, og jeg håpet at alle jeg var glad i hadde det bra. Det er en av de store romanene. Hvis ikke sånne romaner gir en forfatter Nobel-prisen, så er det ikke noe poeng med hele skiten, Horace Engdahl. Far og sønn går gjennom en fortapt verden. Skal vi dø i dag, pappa? Nei. Greit. Greit.
UKE 48: ADIDAS
Denne uka anbefaler jeg rett og slett Adidas-sko. Jeg har, om man ser bort fra bryllup og begravelser, så å si ikke gått i noe annet siden ca 1997. Adolf Dassler er mannen vi kan takke for dette estetiske velværet, han laget sine første sko på morens kjøkken i 1920, og siden har det gått bra for både den gamle friidrettsutøveren og oss som bærer skoene hans. Det hører med til at det ble bråk i Dassler-familien på førti-tallet. Brødrene Rudi og Adolf klarte ikke lenger å jobbe sammen, og Rudi startet sitt eget selskap, Puma. Ham om det, sier jeg. Ikke en dag uten de tre stripene. Det er barsk kvalitet over de skoene, og har du kjent hvor lett du blir på foten av å gå med et godt par superstar?
UKE 47: MORRISSEY: The National Front Disco
Det skulle ta meg seksten år å oppdage denne låten. Seksten år! Det er latterlig! Jeg har elsket Morrissey siden 1985, og så har jeg altså vært så uoppmerksom at jeg ikke har klart å få øye på denne juvelen før nå. Den kom ut i 1992, på Your Arsenal, og hva vet jeg, jeg hadde vel hodet for langt opp i mitt eget arsenal til å få det med meg – eller var det den elendige Kill Uncle som hadde ødelagt alt, slik det ofte er når en artist, eller forfatter, har gitt ut noe dårlig som for en tid skal stå og skygge for det store de like etterpå gjør? Uansett: Nå dukket låten opp igjen, på live-platen fra Hollywood Bowl, og alt falt på plass. Hør hvor bra det er! Hør hvor morsom Morrissey er! Hør hvor heftig han er! Hør hvordan han ler mens han synger! Jippi! Dette var låten som satte fart på rasist-ryktene nok en gang rundt Morrissey, og det er helt tullete, etter som det er en sang om å miste sin sønn til en rasistisk bevegelse (The National Front). Det gyser i meg hver gang jeg hører låten nå, og spesielt i det Morrissey synger ”where is our boy, ah, we’ve lost our boy”, den korden som slår inn der, oppbygningen mot det herlige refrenget. Neste år kommer det nytt Morrissey-album. Jeg tror han er i form nå. Jeg føler det. Jeg føler meg til og med i form selv når jeg hører på dette.
UKE 46: MARIT EIKEMO: Ingen tittel på grava
”117 menn og 75 kvinner ligg i den jorda eg står på.” Oddas tøffeste datter går gjennom skogen ved Valen sjukehus. Hjertet hennes slår doble slag og hun forsøker å forstå, og erkjenne, hvor hun er, og hva det gjør med henne at hun er der, på en forsvinnende gravlund hvor det har blitt begravd mennesker siden 1910. Essayet står i boka Samtidsruiner, som kom ut i år, blant mange andre gode essays om Ekofiskfeltet, om Odda, om Solfonn Høyfjellshotell. Dette er – kanskje – det beste av dem, der Eikemo trår på undrende steg i den gotiske skogen i Kvinherad kommune. Hun skriver om norsk lobotomi- og psykiatrihistorie, hun skriver om Olav H. Hauges sykdomsperiode, og hun skildrer sin egen tur til gravlunden, hvor hun setter seg ned på huk og fjerner mold og gress fra steinene, og sveiper et respektfullt lys over det hun skimter av historier bak de tause steinene. Jeg leser sjelden essays, jeg er antagelig for glad i romaner til å bruke tiden min på det. Men dette var befriende, det var skarpt, og det var empatisk. Eikemo har en gjenkjennelig stemme i alt hun skriver, enten det er dette knippet av essays utgitt på Spartacus hvor hun forsker i ruinene av vår nære fortid, eller i den friske debutromanen Mellom oss sagt fra 2006. Hun er ofte indignert, trassig og opprømt (”Snakk for dykkar eigne smålige interessar! Ikkje inkluder meg, hører de!”?”), hun er ofte morsom (”Det er heilt utrolig kor dei fuglane skrik. Ka vil dei?”), og rett som det er setter hun seg ned for å gråte. Hun har en god poetikk, som står i starten av Samtidsruiner: ”... eg ber på mine kne når eg skriv: La det bli levande setningar! La det vere folk i setningane”! Jeg liker at hun kjører på med utropstegn. Jeg liker at hun er drøy. Hva er det med Odda? Hvorfor har Odda sluppet så mange gode folk ut fjorden sin?
Uke 45: HONORÉ DE BALZAC: Colonel Chabert
Jeg leste denne korte romanen, eller lange novellen, i nesten buldrende glede. Herre jemini, hva Balzac kan få til. Den ble første gang publisert i 1832, altså midt inne i stjerneårene til den kaffedrikkende manikeren (Far Goriot 1834, Sarrasine 1830 etc.) Fortellingen åpner så Dickensk som det kan få blitt, med en kostelig scene fra et av de fremste advokatkontorene i Paris, hvor en av funksjonærene til stjerneadvokaten Derville utroper: ”Ah! Our old greatcoat again!” Hvem? Our old greatcoat? Hvem er dét? Det tar Balzac noen få ord å få oss interessert i den personen som er på vei over gårdsplassen mot dørene til Derville, og dermed på vei inn boksidene. Forfatteren lar det summe et ryktesurr blant funksjonærene, han haler det ut, han beskriver kapitalismens tjenere, advokatstanden, og hele tiden bygger det seg opp til at mannen som har lånt sitt navn til tittelen på fortellingen skal komme inn dørene. Og det er jo Balzac vi har med å gjøre, så vi vet at det blir en fest: Inn kommer han. Oberst Chabert. Med en mektig parykk på hodet, som skal skjule et avgrunnsdypt kutt som strekker seg over hele skallen hans. Og hvem er han? Følgende replikkveksling står på side 18:
”Monsieur,” Derville said to him, ”to whom do I have the honour of speaking?”
”Colonel Chabert.”
”Which one?”
”The one who died at Eylah,” replied the old man.
Er det ikke glimrende? Er det ikke et herlig opplegg? Her valser det en skrukkete gamling full av energi inn på et advokatkontor og påstår han er den avdøde obersten som hele Paris ”vet” døde i Napoleonskrigene. Og ikke nok med det: Han krever tilbake sin tittel. Og sin kone! Det er bare å lese i vei. Denne boka finnes i en flott utgave fra Hesperus Press i serien ”100 Pages”, en serie hvor de gir ut korte romaner, eller lange noveller, og det er bare kvalitet over hele linja. Balzac? Balzac? Balzac er verdens beste forfatter. Ingen kan trylle mer liv ut av noen boksider enn ham, ingen kan skildre en karakter bedre enn ham, og ingen kan få meg til å ha det så festlig når jeg leser som han, med dette alltid like presise gyset ned nakken av at verden er full av liv; heslig liv, skjønt liv, brutalt liv, ondskapsfullt liv, miserabelt liv, gotisk liv. Og Chabert? Han er faen meg en helt. Eller som Derville, en av Balzacs yndlingskarakterer (han dukker opp i flere av verkene i ”Den menneskelige komedie”), sier mot slutten av historien: That old man, my friend, is a whole poem, or, as the romantics would say, a drama.” Eller som Chabert selv sier: ”I was buried under the dead, now I am buried under the living, under the whole of society, which is trying to push me back down into the earth!”
Uke 44:
Thomas Feiner & Anywhen: The Opiates Revised
Satan! Jeg fikk en tekstmelding fra Frode Grytten for noen uker siden: ”Har du hørt den Feiner-plata som kom på Sylvians plateselskap? Mørk, sterk og flott plate.” Frode er en mann med god smak, og hver gang han har anbefalt meg noe, har det vist seg å være korrekt. Så jeg stakk innom Apollon i Bergen dagen etter at jeg hadde deltatt på Forfattersleppet, hvor Per Buvik og jeg hadde en veldig god samtale på Landmark. Jeg hadde noen timer å slå hjel før jeg skulle kjøre videre mot Odda for å rekke Marit Eikemo og Kjartan Fløgstad, som skulle snakke om de nye essaysamlingene sine. Og Apollon er som Grytten: De er til å stole på. En uke etter landet Thomas Feiner & Anywhen, The Opiates Revised, i posten i Stavanger. Satan! Det er en mirakuløst vakker plate, en av de som – i likhet med Sylvian selv – har evnen til å fylle hele rommet med romantisk melankoli og skrapende lengsel. Hvem er denne Feiner? Mannen er født i 68, spilte på 90-tallet i bandet Anywhen i Göteborg, et band som ble oppløst da de spilte inn sitt tredje album i 2001, The Opiates. Jeg hadde aldri hørt om det, men nå har altså vår mann, David Sylvian, oppdaget dette sydsvenske mesterverket og gitt det ut på Samadhisound, i ny innpakning, med flere låter enn på originalen. Det er bare å gi seg ende over. Den lange låten ”Yonderhead” går rett inn på min all-time liste over store sanger. Jeg sier det en gang til: Satan!