BILDER AV TORE         Et lite barn på kjøkkenet til mormor. Jeg kan tro dette fotografiet er tatt i 1973, av min mormor, Esther Ludvigsen, som var et godt menneske.         Jeg liker dette bildet. Det er akkurat sånn jeg vil være. Det er tatt av mormor foran rosene hennes i hagen på Lindeveien, på Byhaugen i Stavanger. Jeg tror det er 1979.         Ja, her fyller jeg 12 år. Jeg sitter hjemme i Anton Brøggers gt. på Madla, under det noe dystre, men også flotte maleriet av Reidar Berge som hang over sofaen mellom bokhyllene til mine foreldre. I øverste høyre hjørne kan man se noen bind av Henrik Wergelands samlede verker, en arv fra farfar som min far var veldig stolt av. Jeg ser brun og fin ut denne sommeren, ser jeg, og lurer på om jeg ikke nylig var kommet hjem fra en tur til Mårbacka og Liseberg med mormor og mamma. Det er 3. August. 1984. Jeg holder stolt fram det jeg har fått til bursdagen av bestekompisen min, Bjørn: En singel av Spandau Ballet og et Mummi-blad.         Det morsomste med dette bildet, som ellers fungerer som bevis for at vi faktisk hadde oppdaget The Smiths i ’86 og ikke driver med mytomani, er at vi er så glade. Vi er ikke trist norsk ungdom som hører på et kompromissløst og melankolsk band fra England, vi er glad norsk ungdom som synes at The Queen Is Dead er herlig rock. Fotografiet er tatt av Tove Fjermestad, mor til Kristian, som står i midten av bildet. Han med strengen og hockeynakken til venstre, heter Stian Hope. Når jeg ser dette bildet, får jeg en presis følelse av å ikke ha forandret meg i det hele tatt.         Jeg er ikke sikker på hvilket år dette fotografiet er tatt, men jeg vil tippe 1991. Fotografen er Aslak Sira Myhre, og han har nok rødt Palestina-skjerf, mens jeg, betegnende nok, har blått. Vi – Formuleringsforbundet – er på vei opp i Ryfylkeheiene, til familiehytta hans, for å røyke rullings, høre radio, lese bøker, drikke kaffe, og diskutere litteratur og politikk.         Det er 1993, tror jeg, og jeg sitter på jernbanestasjonen i Stavanger. Jeg har på meg en Blur t-skjorte fra konserten de ga på Sentrum Scene samme år, som Karl Ove Knausgård og jeg dro fra Bergen til Oslo for å se, samme dag som Jacques Derrida holdt sitt foredrag i hovedstaden. Jeg ser glad og ubekymret ut, synes jeg, og jeg antar at mitt ytre i dette tilfellet stemmer med mitt indre. Jeg er jo ung, ikke sant?         Dette bildet er tatt av Samlagets Sverre Tusvik. Jon Fosse og jeg i baren på Hotell Atlantic i Stavanger. Jeg vet ikke om det var noen stor kveld for Fosse, men for meg var det fantastisk. Jeg hadde lest alt han hadde gitt ut, og jeg var nervøs og glad for å treffe ham med en egen bok i hånda. Den ligger på bordet der, og det var debuten min, ”Sovene Floke”.         I 1998 og 1999 arbeidet jeg som programleder for NRK2s ”Leseforeningen”. Jeg har mange gode minner fra den tiden. Hver uke samlet vi nye lesere som fortalte om bøker de var glade i, ukjente mennesker, kjente mennesker, det eneste kriteriet var engasjement og litteraturformidling. Her er et fotografi av Linn Ullmann og meg selv, jeg er ganske sikker på at det er fra 1998, og det er tatt av Ole Kaland. Jeg måtte dessverre slutte i ”Leseforeningen” fordi det tok så alt for mye tid fra skrivingen min.         Ikke godt å si hvordan romanen ”En god tid” fra 2000 vil bli vurdert i framtiden, hvis den i det hele tatt blir utsatt for noen form for vurdering. Det var en fest å skrive den, uansett. Den representerte et skifte for meg, et oppbrudd, lek og alvor på en og samme tid – noe dette fotografiet nok viser. Det er tatt på NRK i 2000, hvor jeg ble utkledd som meg selv anno 1920-tallet, altså som den såkalte ”forfatteren av En God Tid”.         Når jeg får sjansen, liker jeg å gå i fjellet. Helst alene, er jeg redd. Her er et fotografi jeg tok av meg selv sommeren 2008 da jeg dro meg opp fra gruvebyen på Knaben mot Grunnevassknuten. Min far vinden fulgte meg inn til min mor fjellet, jeg så snø, jeg så funklende molybden ved den gamle gruva, myrullen hilste meg velkommen der jeg vandret i min onkels fjellklær, i min fars og min fars fars fotefar. Jeg var en uke på Knaben denne sommeren for å konsolidere siste fase av arbeidet med ”Charlotte Isabel Hansen”, det var en god og konsentrert arbeidsuke, kun avbrutt av et knippe turer i Knabeheiene, og hver dag hoppet haren over gruvesanden.         Mitt forhold til nasjonaldagen har vært litt opp og litt ned. Som barn må jeg vel ha likt det? Is og brus og tog og flagg, mamma på sidelinjen: Toooore! Som ungdom, ja, en og annen sprengt postkasse, kinaputter, klart jeg likte det. Som voksen? Tja. Det har vært både-og. Før jeg fikk barn pleide jeg å arbeide på 17. mai. Men nå, i det jeg er 38, kjenner jeg fred med nasjonaldagen. Jeg er slipt, altså. Du gamle, du frie. Her er jeg, 2011, i min datters skolegård. 17. mai.