Etter gymnaset satte han seg på M/S Kystveien til Bergen for å bli student ved UiB. I årene 1992-1995 fullførte han et grunnfag i litteraturvitenskap, forberedende prøver, et grunnfag i filosofi, og et mellomfag i litteraturvitenskap hvor han fordypet seg i Marcel Prousts På sporet av den tapte tid, som han skrev mellomfagsoppgave om, med fokus på egennavnsproblematikken.

Tore Renberg begynte å skrive i 1986. Han fikk sine første tekster publisert som sekstenåring i en antologi på Gyldendal kalt Ung 88. Deretter samlet han årlig flere diktsamlinger som han sendte til de store norske forlagene, uten annet resultat enn refusjonsbrev og mindre konsulentuttalelser. På 90-tallet møtte han Karl Ove Knausgård i studentradioen i Bergen, og via ham fikk Renberg anledning til å skrive kritiske tekster for bl.a. Studvest, Morgenbladet og Vinduet.

I 1995 ble Renberg kontaktet av den nye redaktøren ved Tiden Norsk Forlag, Geir Gulliksen, som trengte konsulenter til sin nystartede litterære liste. Gulliksen hadde lest flere av Renbergs tekster i diverse aviser og tidsskrift, og Renberg ble lykkelig over et slikt tilbud, men fortalte Gulliksen at han selv drev og skrev, og at det da kanskje ville virke rart om han skulle bli konsulent, og ikke forfatter? Renberg sa også til Gulliksen at han faktisk akkurat hadde samlet sammen en bok med kortprosa, som kanskje Gulliksen ville vurdere?

Sovende Floke, Tore Renbergs debutbok, kom ut på Tiden Norsk Forlag høsten 1995. For den mottok den 23 år gamle forfatteren Tarjei Vesaas’ debutantpris. Og som et ledd i sin egen forståelse av hva det var å være en forfatter, flyttet Renberg til hovedstaden for å leve nærmere det litterære livet. Han ble medlem av redaksjonen i tidsskriftet Vagant, og han deltok aktivt i den kritiske offentligheten. Året etter kom hans første forsøk i romansjangeren, den Obstfelderske jeg-romanen Matriarkat om unge Kjeran Fevang og hans liv med jentene. Med denne starten ble Renberg utropt til en vesentlig stemme i den nye norske samtidslitteraturen. I 1998 sluttet forfatteren i Vagant for å arbeide som programleder i NRK2s nye litteratursatsning ”Leseforeningen”, hvor Renberg hadde Tom Egil Hverven som sjef. Han ble værende i rikskringkastingen i to år, før han valgte å slutte for å konsentrere seg fullt og helt om forfatterskapet.

Siden den gang har forfatteren etablert seg med hovedfokus på romaner, men han har også skrevet i flere sjangre, som kortprosa, filmmanus, musikaler eller barnebøker. En betydelig omdreining i forfatterskapet fant sted etter årtusenskiftet, da Renberg tok fatt på det som skulle bli bøkene om den intense ynglingen Jarle Klepp. Etter å ha kommet frem til at det var en falsk forestilling å tro at man måtte bo i hovedstaden om man skulle være en ordentlig forfatter, flyttet Renberg hjem til Stavanger og begynte i 2001 å skrive Mannen som elsket Yngve, en bok som kom ut i 2003.

Yngve-romanen, som nå har solgt nærmere 140.000 eksemplarer og er oversatt til flere språk, samt filmatisert med stor suksess, ble fulgt opp av Kompani Orheim i 2005. Mens Yngve-boka er en konsentrert og fortettet fortelling om 3 uker i unge Jarles liv vinteren 1990, er fortellingen om familien Orheim en dannelsesroman som spenner fra 1972, det året Jarle ble født, til 1996, det året hans far døde. Kompani Orheim ble Renbergs definitive gjennombrudd, både kritisk og kommersielt. Boka ble nominert til en rekke priser, og mottok P2-lytternes romanpris.

Året etter ga Renberg ut to kortromaner, hver av dem på ca 100 sider, i den sjangeren Henry James kalte tales: Farmor har kabel-TV og Videogutten. Begge hører inn under samme univers som bøkene om Jarle Klepp, da de befinner seg i samme geografiske og mentale univers, og hovedkarakterene er fjerne personer fra de foregående bøkene. Hasse, en av hovedpersonene i Videogutten, oppstår som en betydelig bi-karakter i det som er forfatterens foreløpig siste utgivelse, årets roman, Charlotte Isabel Hansen. Her møter vi Jarle Klepp som 25 år gammel student i Bergen, og en dag får han en dramatisk hilsen fra fortiden som viser seg å være svært levende. Charlotte Isabel Hansen mottok høsten 2008 lovord fra et samlet norsk kritikerkorps, og i november kunne Renberg ta imot den prestisjetunge bokhandlerprisen for 2008 fra kulturminister Trond Giske på Litteraturhuset i Oslo. 

I januar 2009 stengte Tore dørene etter å ha reist land og strand med Charlotte Isabel Hansen. Han trakk for gardinene og vendte blikket mot sitt voksende litterære univers. Arbeidet resulterte i ny roman samme år, den fjerde om Jarle Klepp, mørke og morsomme "Pixley Mapogo", en roman som mottok svært delt mottagelse, fra panegyrikk til slakt, noe Tore selv betrakter som naturlig for en såpass konfliktsøkende og urolig roman. 

2010 ble et arbeidsår for Tore. En barnebok kom ut, Gi Gass, Ine, den første i en serie på flere om det som har blitt kalt "norges mest løsningsorienterte søskenpar", illustrert av Øyvind Torseter. Bok nummer to kom allerede sommeren 2011, He he, Hasse. Begge bøkene har fått fantastisk mottagelse i pressen, er solgt til flere land, og for Gi Gass, Ine, mottok Renberg og Torseter Kulturdepartementets pris for beste billedbok fra 2010.

I september 2011 slapp Tore ny roman, en bok som kom overraskende på ham selv, den femte i serien om Jarle Klepp. Den fikk tittelen Dette er mine gamle dager og mottok begeistret kritikk. Tore har nå bestemt at det kan være nok Jarle Klepp for en stund. Han er glad for de ti årene som har gått med den iherdige mannen som elsket Yngve, han er glad for å ha skrevet en serie bøker som har nådd et opplagstall på over 400.000 her hjemme og er oversatt til 11 språk, men nå ønsker Tore å se nytt land og nye mennesker før han en vakker dag vender tilbake til Jarle igjen. Så nå skriver han. Noe så veldig. Følg med på www og på fbok for stadige nyheter!

Kontakt: Tore Renberg kan nås gjennom Forlaget Oktober, som har vært hans hjem siden overgangen fra Tiden Norsk Forlag i 2001.