Tore på Jegersberg sommeren 2023.

Tore på Jegersberg sommeren 2023.

TR%252Bi%252Bsn%2525C3%2525B8en%252BP%252BSandell.jpg
Marie von Krogh 2022.jpg
Privat 2020.jpeg
Tommy Ellingsen 207.JPG
Utgivelse av Assalamu Alaikum, Forlaget Oktober 202.jpeg
580.jpeg

Biografi

Oppvekst

Tore Renberg er oppvokst på Madla utenfor Stavanger. Han gikk på Madlavoll barneskole og Gosen ungdomsskole. Hans mor, Elisabeth Renberg, jobbet for Statens Vegvesen, og hans far, Jan Renberg, var lærer ved byens døveskole og drev sitt eget regnskapsfirma. Han vokste også opp med sin ti år eldre bror. I oppveksten led Tore av barne-epilepsi.

Da Tore Renberg var elleve år ble han svært opptatt av litteratur. Blant bøkene han selv har henvist til som utslagsgivende, er Sue Townsends Adrian Moles dagbok, Michael Endes Momo, J.R.R. Tolkiens Ringenes herre og Jack Londons Ulvehunden.

2. juledag 1986 skrev han sitt første dikt, han regner selv dette starten på sitt forfatterskap. Fra og med denne tiden skrev han jevnlig. I 1986 leste han også voksnere litteratur, især ble han fascinert av Dostojevskij og Forbrytelse og straff, samt Alexander Kiellands romaner, Dickens og Jan Erik Vold. På ungdomskolen skrev han særemner om Kielland og Dostojevskij.

I 1986 ble Renberg medlem av Rogaland Teaters Barneteater. Han spilte blant annet Willy Wonka og Bamsefar. I dette miljøet møtte han flere han har arbeidet med senere i livet, som Kristoffer Joner, Marko Iversen Kanic, Stian Kristiansen, Pia Tjelta og Nina Ellen Ødegård.

Renberg vokste opp i et musikalsk hjem og begynte å spille piano, med sin mormor som lærer. Etter hvert begynte han som fiolinelev ved musikkskolen. Han fortsatte å spille fiolin gjennom ungdomsårene frem til 1988. Da kjøpte han sin første gitar, og han ble rekruttert som vokalist til et lokalt band på Ullandhaug. Bandet ble hetende Hekkan, her spilte han med blant annet Ståle Strømsvold og Paal Nilssen-Love. Renberg skrev bandets norske tekster.

Videregående skole

Renberg gikk samfunnslinjen på Stavanger katedralskole fra 1988 til 1991. I skoleavisa fungerte han som redaktør, anmelder og skribent. Han publiserte også enkelte dikt. I skoleteateret var han teatersjef.

I løpet av videregående-tiden skrev han særemne om Tarjei Vesaas. I denne fasen hadde han og kameraten Aslak Sira Myhre ukentlige møter i det de kalte «Formuleringsforbundet», et lese- og skrivefellesskap. Blant lesningen hans i denne tiden finner vi bøker som Beatles av Lars Saabye Christensen, Hvite niggere av Ingvar Ambjørnsen, samt modernister som Beckett, Kafka og norske Tor Ulven.

Noen av tekstene fra denne tiden ble senere utgitt i en revidert utgave av hans første bok, Sovende floke.

Universitetsutdannelse

Etter gymnaset forlot Renberg Stavanger for å studere ved universitetet i Bergen. Her tok han forberedende, grunn- og mellomfag i litteraturvitenskap og filosofi på henholdsvis onomastikken i Marcel Prousts På sporet av den tapte tid og innledningen til Hegels Åndens fenomenologi.

I dette miljøet møtte han en rekke personer som ble vesentlige for ham, først og fremst Karl Ove Knausgård. Begge fungerte i denne tiden som litteraturkritikere i diverse aviser og tidsskrifter. De spilte også i bandet Lemen i 1994-95, hvor Renberg var vokalist og tekstforfatter og Knausgård spilte trommer. Lemen ble gjenforent for fire korte konserter i 2014.

I disse årene bodde han sammen med sin kjæreste siden gymnastiden, kunsthistorikeren Inger Margrethe Lund Gudmundsson, de fikk to barn sammen.

Hele tiden skrev han, som han hadde gjort siden 1986; dikt, noveller, forsøk på romaner. Han sendte manus inn til norske forlag, men ble refusert av samtlige.

  • Anno skriving av Sovende Floke ca. 1992-93.

  • Med Jon Fosse, 1995.

Debut og eksperimentell fase

(1995–2001)

Tore Renberg debuterte på Tiden Norsk Forlag i 1995 med kortprosasamlingen Sovende floke. Boken ble godt mottatt av kritikere og Renberg mottok året etter Tarjei Vesaas' debutantpris.

Sovende floke er en samling med prosatekster, idiosynkratiske og lyriske, ekspressive og dokumentariske i stilen. Renberg har pekt på den norske forfatteren Tor Ulven og da især Fortæring (1991) som betydeligste inspirasjon

Året etter kom den postmoderne romanen Matriarkat, inspirert av bant annet Stig Larssons debutroman Autistene fra 1979, som Renberg også senere oversatte til norsk. Matriarkat fikk betydelig oppmerksomhet for sitt portrett av en ekstremt kvinnefiksert hovedperson og problematiseringen av den mannlige kjønnsidentiteten i det moderne.

I 1997 ga Renberg ut kortprosasamlingen Mamma, pappa, barn, hvor han fulgte opp sine to første utgivelser både tematisk og formalt. Boken ble ikke så godt mottatt som Renbergs to foregående.

Høsten 1998 fulgte han opp med idéromanen Renselse med den barokke undertittelen «Romanen om Jakob Malde / Den ved Gud evig forbundne / For verden alltid tapte / Sett, elsket, aktet / av / Tore Renberg». Renselse beskriver den religiøst besatte Jakob Maldes reise fra Oslo til Vestlandet. Med sin tematikk – religiøs mani, religiøs vold, religiøs galskap – knyttet Renberg blant annet an til Arne Garborgs Fred (1892). Litteraturkritikerne mottok Renbergs andre roman med betydelig interesse, og romanen ble forfatterens best solgte med fire opplag.

I tillegg til disse fire første utgivelsene som kom på rappen, arbeidet Renberg i tidsskriftet Vagant, skrev essays og artikler for en rekke publikasjoner, og var i 1998 og 1999 programleder for NRK2s litteraturprogram «Leseforeningen.»

I 2000 utga Renberg romanen En god tid, som var preget av en sentral idé. Romanen har undertittelen «Erindringer fra fremtiden / En kjærlighetsroman fra den tid som skal komme / Til minne om den tid som har vært», og kalles en «profeti». Den er holdt i et pastisj-preget alderdommelig og eksaltert språk og beskriver en utopisk fremtid hvor menneskene overvinner alle lidelser.

En god tid avsluttet den første, eksperimentelle fasen av Tore Renbergs forfatterskap. Noe kommersielt gjennombrudd hadde Renberg ikke fått etter sine første fem bøker for voksne.

  • Med Linn Ullmann, NRK Leseforeningen, 1998.

  • NRK ved utgivelsen av En god tid 2001.

  • Barnebokopplesning på Café Sting, 2008.

Jarle Klepp-serien

(2003–2011)

Selv om de tidlige utgivelsene fikk generelt god mottagelse, var det med Mannen som elsket Yngve (2003) Renberg fikk sitt populære gjennombrudd.

Per Thomas Andersen trekker i sin litteraturhistorie en parallell til Beatles, og kaller Renberg «en slags Stavangers Lars Saabye Christensen – et par forfattergenerasjoner senere». Med det sikter han til at romanene om Jarle Klepp har fått status som ikoniske generasjonsromaner for dem som var unge på 90-tallet. Tidsbildet spiller en fremtredende rolle i bøkene, som er spekket med referanser til tidens populærkultur, særlig musikk. I universet er Renberg tett på sitt eget liv, for eksempel er både Klepp og Renberg født i Stavanger i 1972. Tore Renberg har selv kommentert likhetene mellom seg selv og Jarle Klepp, blant annet i et intervju med Dagbladet i 2011.

Til sammen er det utgitt fem romaner som skildrer forskjellige faser i livet til Jarle Klepp. I Mannen som elsket Yngve møter leseren ham på videregående skole. Han er opptatt av politikk, spiller i band sammen med kompisen Helge og har en kjæreste, Katrine. Denne tilværelsen blir destabilisert når en ny gutt begynner i klassen. Renberg har fortalt at et vesentlig element ved ideen bak romanen var den heterofile Jarles forelskelse i Yngve. Bokens kjønnspolitikk har vært gjenstand for akademiske artikler.

I 2008 ble boken filmatisert, med Tore Renberg som manusforfatter og Stian Kristiansen som regissør. En ung Rolf Kristian Larsen spilte rollen som Jarle Klepp, en rolle han ble nominert til Amanda-pris for. Også andre skuespillere som Ole Christoffer Ertvaag (Yngve), Arthur Berning (Helge) og Ida Elise Broch (Katrine) fikk for første gang vist seg for et større publikum gjennom sine roller i filmen. Filmatiseringen av Mannen som elsket Yngve fikk til sammen fire Amanda-priser, blant annet for beste film.

To år senere fulgte Renberg opp med en ny bok om Jarle Klepp. I Kompani Orheim (2005) møter vi først en noe eldre Jarle på studenthybelen i Bergen, men farens dødsfall fører historien tilbake til Jarles oppvekst i familien Orheim. Der hvor Jarle er fortelleren i Mannen som elsket Yngve, er Kompani Orheim fortalt av en tredjepersonsforteller, ispedd direkte henvendelser fra fortelleren til Jarle. Starten er symptomatisk for både boken og Renbergs stil i Jarle Klepp-serien: «Hallo? Jarle? Er du der? Verden lever». Fra denne åpningen utvikler Kompani Orheim seg til en oppvekstroman satt i den norske middelklassen på 70- og 80-tallet. Samtidig som Jarle utvikler en identitet som opprører og «raddis», tegnes det opp et bilde av tapte familieillusjoner. Bokens tittel referer til den norske motstandsgruppen Kompani Linge, men det orheimske «kompaniet» rakner som følge av farens alkoholisme. Tross romanens fortelling om sårbare mennesker og destruktive familierelasjoner, er den også full av ungdommelig entusiasme og livslyst. Renberg har selv omtalt romanen som viktig, og fortalt at det selvbiografiske laget gjorde at det føltes farlig å skrive og gi ut boken. Tore Renberg ble belønnet med P2-lytternes romanpris for Kompani Orheim, samt nominert til Brageprisen og Ungdommens kritikerpris. I 2012 kom filmatiseringen av romanen ut, med Arild Andersen som regissør, og Kristoffer Joner i rollen som Jarles far. Romanen regnes i dag som en norsk klassiker.

Etter de to første bøkene om Jarle Klepp, etablerte Tore Renberg seg som en av Norges mestselgende forfattere. Kritikeren Torunn Borge fremhevet at Renberg etter å ha eksperimentert med ulike sjangre og stiler, nå hadde funnet sin stil som historieforteller. Med dette beveget Renberg seg fra å være ung og fremadstormende, til å bli en etablert og virksom romanforfatter. Samtidig trakk han frem litterære storheter som Selma Lagerlöf, Honoré de Balzac og Halldór Laxness som inspirasjonskilder. Med de to første Jarle Klepp-bøkene kan Renbergs litterære reise forstås som en bevegelse bort fra en eksperimentell modernisme, mot den europeiske realistiske tradisjonen.

  • Med redaktør Geir Gulliksen i Forlaget Oktober, 2008.

  • Skoletimer på Gosen skole, 2012.

I Charlotte Isabel Hansen (2008) tar Renberg opp tråden fra Kompani Orheims åpning, og fortsetter å utforske far/barn-relasjoner. Jarle Klepp studerer nå litteraturvitenskap i Bergen, og befinner seg i kjernen av litteraturvitenskapens jubelår i vestlandsbyen på 90-tallet. Forfatter Bjarne Riiser Gundersen er blant dem som har poengtert at romanen er en satire over miljøet på humanistiske fakultet på 90-tallet, som gjerne omtales som dekonstruksjonens eller poststrukturalismens velmaktsdager. Midt oppi fester, studier og udefinerte forhold dukker det plutselig en overraskelse opp i Jarles postkasse, og det viser seg at han har en datter på åtte år. Jarle forsøker å kombinere sitt uforpliktende og ambisiøse studentliv med sin nye rolle som far, noe som leder til både komiske og såre situasjoner, men også selverkjennelse.

Anmeldere har blant annet pekt på den europeiske dannelsesromansjangeren som modell for romanen. Romanens sentimentalitet, og anmeldernes fremhevelse av det sentimentale, har blitt undersøkt i en mastegradsavhandling ved NTNU. Romanen er mer satirisk og komisk enn de to foregående, noe som blant annet fikk VGs anmelder til å meddele at «[har] noen savnet humor i norske romaner, vil de bli mettet her». Også i Charlotte Isabel Hansen binder Renberg det lille livet sammen med store historiske hendelser, tydeligst ved at Charlotte Isabel dukker opp i Bergen samme dag som prinsesse Diana skal begraves. Slik er romanen også et portrett av et historisk øyeblikk, som en siste dans på 90-tallet før alvoret tar over. Også Charlotte Isabel Hansen ble filmatisert, men da under navnet Jeg reiser alene.

Året etter fulgte Renberg opp med en roman som skiller seg fra de tre tidligere både i tidskoloritt og stil. Det er samtidens Norge som presenteres i Pixley Mapogo, i motsetning til fortidsskildringene fra de tre tidligere bøkene. Men Jarle Klepp er ikke i sentrum av kulturen, han befinner seg i periferien både geografisk og aldersmessig. Utgangspunktet for romanen er at han endelig skal få se sitt favorittband The Smiths spille live, en drøm som utvikler seg til et forvirret mareritt for den nå voksne Jarle. Den sentrale tematiske åren i romanen er utforskning av det norske sosialdemokratiets hverdagsrasisme. Når Jarle ser sin datter i en seksuell relasjon med en svart mann, blir den selvtitulerte antirasisten konfrontert med sine internaliserte fremmedfiendtlige fordommer. I et intervju beskrev Tore Renberg at romanen utforsker hvordan den norske rasismen ikke er noe som kun tilhører den politiske høyresiden, men tanker og følelser som lever i alle, uavhengig av politisk overbevisning. I motsetning til de foregående bøkene strekker Pixley Mapogo seg kun over ett døgn, noe som bidrar til å gi fortellingen intensitet. I mottakelsen av romanen fremhevet Vårt Lands anmelder at boken er en vending mot en mørkere tematikk og røffere skrivestil. Samtidig utforsker romanen også andre tematiske tråder enn norsk fremmedfrykt og rasisme. Særlig maskulinitet, farskaps-tematikken og Jarles problematiske forhold til det å vokse opp, tas med fra de foregående bøkene og inn i Pixley Mapogo.

Tross at Renberg etter utgivelsen av Pixley Mapogo uttalte at Jarle Klepp skulle få en pause, skulle det ikke gå mer enn to år før den neste og foreløpig siste romanen i serien ble gitt ut. I Dette er mine gamle dager (2011) møter leseren Jarle Klepp som familiefar og en etablert del av middelklassen i Stavanger. Et møte med en gammel familievenn åpner for en utforskning av både seg selv og sin avdøde far. Jarles tilværelse som ektemann og far for to små barn skrives frem parallelt med minner og refleksjoner om farens alkoholisme under Jarles oppvekst. Dette er mine gamle dager legger seg tettere på tematikken og handlingen i Kompani Orheim, men her er det ikke Jarles oppvekst som er i sentrum, men hvordan den eldre Jarle fortolker og forstår sin fars fall. Som småbarnsfar ser Jarle seg selv og sin egen far i et nytt lys, og barnemotivet og tidens gang spiller sentrale roller i romanens vending mot forsoning og tilgivelse. Det har blitt påpekt at romanen markerer en vending mot det personlige og nære, og Renberg har selv fremhevet at romanen «står mer i grublingens og undringens tegn» enn Kompani Orheim. Romanen ble publisert i kjølvannet av Karl Ove Knausgårds Min kamp-serie, som fikk flere anmeldere til å lese romanen i lys av autofiksjonsjangeren. Selv fremhevet Renberg at tross de biografiske likhetstrekkene med Jarle Klepp-karakteren, er også denne romanen fiksjon.

Forholdet til faren, og Jarles egen forståelse av seg selv som far, er et gjennomgående trekk gjennom hele Jarle Klepp-serien, en tematisk tråd som for en form for forsoning i den foreløpig siste romanen om Klepp. Samtidig har han også skildret Norge og Stavanger fra oljerikdommens spede start på 70-tallet frem til Norge på 2000-tallet. I takt med at Jarle Klepp har blitt eldre, har også det sosiale landskapet rundt han blitt endret: Fra sosialdemokrati via jappetid til en trygg og satt tilværelse i et av verdens rikeste land.

Klepp-serien har sikret Renberg lesere i over ti land, og gjennom filmatiseringene har også Jarle Klepp-karakteren blitt velkjent utover det lesende publikum. Selv om det ikke har blitt gitt ut en Jarle Klepp-roman siden 2011, har han ikke avvist at det vil komme flere i fremtiden. Samtidig uttalte han i 2015 at han til slutt ble lei av det selvbiografiske ved Jarle Klepp-bøkene, og følte et behov for å vende seg mot fiksjonen. Dette beskrev han som en frigjørelse, og at det gjorde det litterære rommet større.[42]

  • I Ungarn i forbindelse med utgivelse av Mannen som elsket Yngve, 2012.

  • Det bles opp med Frode Grytten, Stord 2012.

Teksas-serien

(2013–2021)

I 2013 begynte Renberg en ny roman-serie. I Teksas-serien beveger han seg langs et annet spor enn romanene om Jarle Klepp, selv om også den benytter Renbergs hjemtrakter som kulisse. Serien henter tydelig inspirasjon fra thriller-sjangeren, film og TV. I resepsjonen har anmeldere trukket paralleller til Coen-brødrenes filmatiske univers og sørstatsgotikk, og kalt bøkene «norsk 'grit lit'» og «barokke og utpreget visuelle kollektivromaner fra Stavanger-kantene, med et mildt sagt broket persongalleri».

Første bok i serien er Vi ses i morgen (2013). Året etter kom Angrep fra alle kanter, mens tredje bind, Skada gods, kom i 2017. Fjerde, og foreløpig siste bind, hadde tittelen Assalamu alaikum og kom i 2021.

I seriens første bok, Vi ses i morgen, møter vi et uvanlig varmt Stavanger, og blir i tur og orden introdusert for romanens rike karaktergalleri. I hjertet av fortellingen befinner Hillevågsgjengen seg, som består av søskenparet Jan Inge og Cecilie, i tillegg til sistnevntes kjæreste, Rudi, som lever et småkriminelt liv på Stavangers skyggeside. Disse personene opptrer allerede i kortromanen Videogutten (2006), men da som unge. Den kristenkonservative Jan Inge er i egne øyne de småkriminelles David Toska, Cecilie drømmer om et annet liv og Rudi er en energisk heavy metal-fanatiker med ADHD-diagnose. Romanen strekker seg over fem dager i «verdens rikeste by», og forfatter og journalist Aslak Nore er blant dem som tidlig trakk frem at romanen skildrer de som aldri fikk ta del i den norske oljerikdommen.

Renberg har uttalt at Hillevågsgjengen er inspirert av den historiske Tjensvollgjengen, som «herjet i området hvor jeg vokste opp i åttiårene». Et annet virkelig forelegg er historien om den bedrageridømte biskopsønnen Bjarte Baasland. Av litterære inspirasjonskilder trakk han i forbindelse med utgivelsen frem sørstatsgotikk, særlig Flannery O'Connor og William Faulkner. I Vi ses i morgen trer gjengen frem som småfisker i den kriminelle verden, med drømmer om rikdom og storhet, men også om kjærlighet. Musikken spiller en sentral rolle i å tegne opp personportrettene også i denne romanen, hvor den alternative indierocken fra Jarle Klepp-serien er byttet ut med heavy metall og 80-talls-rock. Språket kan beskrives som rått, barokk og ekspressivt, med bruk av engelsk sjargong, dialektord og folkelige uttrykk. Ord som «maksimalistisk», «burlesk» og «overflødighetshorn» har blitt brukt i omtale av romanens innhold og stil. Det episke ved romanen førte også til at Renberg ble sammenlignet med romanforfattere som ligger utenfor den realistiske sfæren, som Game of Thrones-forfatter George R.R. Martin.

Seriens første roman ble godt mottatt, og ble blant annet kalt «eit nytt høgdepunkt i forfatterskapen» av NRK-anmelder Martha Norheim. Også utenfor Norges grenser lot flere anmeldere seg begeistre, blant annet den svenske kritikeren Victor Malm, som kalte romanen en «teknisk kraftprestasjon». I sin egen lokalavis Stavanger Aftenblad fikk Renberg derimot mer negativ kritikk.

I andre bok i serien utvides både persongalleriet og geografien. I Angrep fra alle kanter (2014) får gjengen to tilskudd fra Sandnes, Ben og Rikki. I sin anmeldelse beskrev Marta Nordheim andre del som «same, but different» sammenlignet med forløperen. Det skjer små bevegelser fremover i livet til seriens nav, Hillevågsgjengen, hvor kjærligheten blomstrer og et nytt liv er i emning. Familietematikken blir også sterkere belyst, både i form av Bens oppbrudd fra sin familie, og at Rudi og Cecilie gjør seg klare til selv å bli foreldre – med både inderlige og mer lattervekkende konsekvenser. Samtidig fortsetter hovedplottet fra den foregående romanen som en rød tråd de andre handlingsforløpene knytter an til.

Også denne romanen fikk flere gode anmeldelser, og kritikerne beskrev igjen romanen som fantasifull og språklig rik, og vektla også romanens kritikk av det oljerike Norge som et tydelig tema. I forbindelse med lanseringen etterlyste Renberg selv en debatt om hvordan det norske samfunnet fordeler og bruker oljeinntektene. Selv om kritikerstanden jevnt over var positive i møte med andre bok i serien, møtte Renberg også motbør. Da Bernhard Ellefsen skrev en negativ anmeldelse i Morgenbladet, rykket forfatteren ut med et tilsvar i samme avis, hvor han hevder at Ellefsen ikke anerkjenner den litterære tradisjonen romanen står i. I kontroversen gjentar Renberg noe av det samme litteratursynet som i Dagbladet-intervjuet ni år tidligere og i essayet På fest hos litteraturen, når han beskylder Ellefsen for å fortrekke modernistiske, metalitterære og formeksperimenterende verk, og ha liten forståelse for den realistiske tradisjonen Renberg selv bekjenner seg til. Renbergs svar ble kritisert av både nevnte Ellefsen og essayist og kritiker Henning Hagerup, som blant annet beskyldte Renberg for å være like kategorisk i sin avvisning av modernismen som han beskyldte Ellefsen for å være i møte med den realistiske tradisjonen.

Angrep fra alle kanter ble lansert i en noe utradisjonell forstand, ved at Renberg reiste rundt med kollega og venn Karl Ove Knausgård og artisten Tønes, og samtalte, leste og spilte små konserter i Norges fire største byer.

  • Sandnessjøen VGS, 2013.

  • Med Karl Ove Knausgård, 2014.

    Med Karl Ove Knausgård, 2014.

  • Litteraturhuset i Skien, 2017.

Etter å ha gitt ut to omfattende romaner på to år, uttalte Renberg at han ville ta en romanpause, og det skulle ta tre år før neste bok i serien kom ut. I Skada gods (2017) er det et førjuls-Stavanger som utgjør romanens bakteppe, og de kriminelle intrigene begynner for alvor å eskalere. Julemotivet og den mørke atmosfæren gjør forbindelsen til en av Renbergs store inspirasjonskilder, Charles Dickens, enda tydeligere i denne boka. I avisanmeldelsene blir det tydelig at Renbergs prosjekt er sentralt for kritikernes forståelse av boka – referansene strekker seg fra filmregissører som Quentin Tarantino, Cohen-brødrene og David Lynch, via kriminallitteraturen til romanforfattere som Alexander Kielland, Honoré de Balzac og nevnte Dickens. I et intervju med NTB fortalte forfatteren selv hvordan romanprosjektet og persongalleriet er en del av et større humanistisk prosjekt: «De stygge, fattige, mislykkede: Det er mennesker litteraturen har en plikt å se og respektere».

Anmeldelsene var i det store og hele svært positive i sin omtale av også denne boken, og i større grad enn i forbindelse med de to foregående løftet flere av kritikerne frem alvoret som ligger under det burleske og actionfylte. Det ble satt lys på romanens fremstilling av samfunnskritiske og eksistensielle temaer, VGs Elin Brend Bjørhei leste blant annet romanen som en utforskning av skyld og forsoning. Og samtidig som kjærlighet står frem som både drivkraft og tema i romanen, beskriver den også kriminalitetens selvforsterkende logikk. Hillevågsgjengen faller lenger og lenger ned i et hull det blir nesten umulig å komme seg opp fra. Selv har Renberg omtalt boken som en «samtidswestern», hvor lovløsheten avler hensynsløshet og kriminalitet, til tross for et tiltagende ønske om å komme seg opp av underverdenen. Slik kan også romanen forstås dystrere enn de foregående.

I forbindelse med lanseringen av Skada gods avslørte Renberg at det ville komme en fjerde roman i serien, men uttalte det var krevende arbeid å skrive disse bøkene. I 2021 kom Assalamu alaikum ut, hvor Renberg skriver frem et enda mørkere portrett av Hillevågsgjengen. Romanen er i enda større grad psykologisk orientert og preget av en dyster gotikk, som fikk VGs anmelder til å sammenligne boka med Edgar Allan Poes litteratur. I denne romanen kommer både de indre og ytre farene tettere på Hillevågsgjengen, og leseren blir tatt med tilbake til personenes fortid – samtidig som det også foregår en religiøs og rensende vending, som tittelen indikerer.

Samtidig som samfunnskritikken, sjangerblandingen og det språklige overskuddet fra de foregående romanene fortsetter, er også romanen en utforskning av et sentralt tema i Renbergs forfatterskap: Relasjonen mellom barn og voksne, og hvordan mennesker påvirkes av det de utsettes for i sin barndom. Sentralt her er skildringen av Jan Inges psykose, som knyttes til et overgrep han ble utsatt for i sin barndom. I Assalamu alaikum hjemsøkes Jan Inge av sin overgripers spøkelse – som blir kilde til både fall og gjenreisning. Her forbinder også Renberg eksplisitt dette romanprosjektet til den tidligere nevnte kortromanen Videogutten, blant annet ved å gi et av de sentrale kapitlene det samme navnet.

Selv uttalte Renberg at seriens siste roman undersøker hvordan Hillevågsgjengen havnet på utsiden, og aldri ble en del av det store, norske fellesskapet. Men til tross for at den dystre sosialrealismen ble løftet frem av kritikerne, ble også ord som «fest», «karnivalistisk» og «herlig» brukt om romanen.[61] Særlig ble det fremhevet at Renberg viste seg som en humanist, og fremsto som en forfatter med stor spennvidde.

Til sammen er serien oversatt til ti språk, og bøkene er solgt i over 100.000 eksemplarer. Med Teksas-kvartetten viste Renberg en ny side av sitt forfatterskap, og har flere ganger trukket frem friheten han følte ved å gi slipp på det selvbiografiske fra Jarle Klepp-serien. Samtidig finnes det flere spor som forener disse seriene på et overordnet nivå. Både Jarle Klepp- og Teksas-serien undersøker utviklingen i det norske samfunnet fra 70- til 2010-tallet, og i begge seriene belyses konflikter forbundet med familie- og barn-voksen-relasjoner. Likevel er Teksas-serien preget av et språk og en verden som ligger langt unna det mer selvbiografiske ved Jarle Klepp-serien. Renberg har også uttalt at prosjektet er svært research-drevet, og han besøkte blant annet Åna fengsel for å tilegne seg språket til en verden som var ukjent for ham.

Teksas-serien er eksplisitt inspirert av TV-serier som Sopranos og Breaking Bad, og kan i sin kollektive og narrative form ses i forlengelse av 2000-tallets TV-serie-revolusjon. I 2020 kom nyheten om at en TV-serie basert på de første tre bøkene er under arbeid.

  • Research i Elstertrebnitz

    Greitschütz, 2018.

  • Skien Litteraturhus 2017

  • Renberg og NIls Petter Molvær

    Lillehammer, 2021.

I 2016 ga Renberg ut Du er så lys, en roman som overrasket litteratur-Norge, fordi Renberg for første gang hadde skrevet en bok på nynorsk. I et intervju omtalte han det som «en befrielse», og uttrykte at han hadde opplevd «en trøtthet og et ubehag ved språket» etter å ha gitt ut bøker på bokmål i over tjue år. Mens Renbergs tidligere romaner er satt i byer, kretser Du er så lys rundt to familier bosatt i en norsk bygd. Romanen er i hovedsak fortalt av den alminnelige familiefaren Jørgen, som lever et typisk norsk liv sammen med kona Vibeke og deres to barn Eyolf og Vidar. Fortellingen starter ved at en ny familie, bestående av Steinar, Liv Merete og deres sønn Magnus, flytter inn i nabohuset. Fra dette utvikler den realistiske bygderomanen seg til en psykologisk thriller, hvor Jørgen og Vibeke begynner å lure på hva det er som egentlig foregår hos nabofamilien, og hva som skjuler seg under Steinars energiske og kraftfulle overflate.

Boka ble stort sett tatt godt imot av kritikerne, og NRKs Knut Hoem skrev blant annet at den «er ikke bare gyselig spennende, den inneholder også noen innsikter om dette landet vi bor i, som det er meningsfylt å få del i». Anmelderne løftet særlig frem at Renberg tematiserer hvordan mennesker leser og feiltolker fasader, og at det finnes et mørke som truer under tekstens realistiske overflate. Det mørke ble også poengtert av Renberg, som beskrev det som at han i Du er så lys gikk enda lenger i utforskningen av psykiske lidelser enn tidligere, og avslørte at bokas arbeidstittel var «Mørkelandet», inspirert av The Jesus and Mary Chain-albumet Darklands. Overgangen til et nytt skriftspråk ble også omtalt som vellykket av kritikerne, og Renberg var i intervjuer i forbindelse med lansering av romanen opptatt av nynorskens status i det moderne Norge.

Fire år senere feiret Renberg tjuefem år som forfatter med å gi ut en ny roman skrevet på nynorsk. Tollak til Ingeborg (2020) handler om den gamle og egenrådige stabukken Tollak, en dødssyk mann som har invitert barna han har et anstrengt forhold til, opp til bygda han bor i. Dagens Næringslivs anmelder Ellen Sofie Lauritzen leste denne romanen i forlengelse av Du er så lys, og mente at Tollak til Ingeborg videreførte noe av den samme tematikken og det samme følelsesregisteret som den forrige nynorskromanen. VGs anmelder trakk frem temaer som mannsrolle, følelser og vold i sin anmeldelse, og beskrev boka som et «mannsportrett utenom det vanlige, der vold og ømhet balanserer hårfint på det rustne sagbladet.»

Romanen består av Tollaks indre monolog henvendt til Ingeborg, og han forteller i et særegent lynne om sine kvaler med alkohol, bygderykter og en hemmelighet han har holdt skjult for sine barn. Gjennom dette indre portrettet av en mann som ikke passer inn i sin tid, tematiserer romanen også menneskene som faller fra i den moderne tilværelsens stadige raskere utvikling. Tollak ble av Renberg beskrevet som en ensom og rasende mann, og i et intervju sa forfatteren at «forbindelsen mellom ham [Tollak] og samfunnet er brutt. Fiendskap er alt som er igjen.» Tollak til Ingeborg har en modernitets- og samtidskritisk tone, et aspekt Renberg selv har kommentert. Vidar Kvalshaug trakk linjer til romanforfattere som Bergsveinn Birgisson og Cormac McCarthy, mens Renberg selv omtalte Tarjei Vesaas som en sentral inspirasjonskilde.

I tillegg til å bli godt tatt imot av anmelderne, ble også romanen premiert med Bokhandlerprisen for 2020, som første bok på nynorsk siden Tarjei Vesaas' Bruene. Enn så lenge har det ikke kommet flere romaner på nynorsk fra Renberg, men han har i et intervju uttalt at Tollak til Ingeborg ikke blir den siste.

Nynorsk-vendingen 

Du er så lys og 
Tollak til Ingeborg
 
(2016, 2020)

  • Foredrag på Ullandhaug for UDs aspiranter, 2021.

  • Utgivelse av Assalamu Alaikum, Forlaget Oktober.

Ingen tid å miste

Mellom de to nynorskbøkene ga Renberg ut romanen Ingen tid å miste (2019). Den handler om Edel, som i likhet med flere av forfatterens øvrige hovedpersoner er en energisk sjel som plutselig befinner seg ved et veiskille. I en alder av 84 år har hun nettopp mistet sin mann, og står nå ansikt til ansikt med alderdommens kroppslige og eksistensielle problemer. For å komme nærmere sin innadvendte datter, bestemmer hun seg for å møte henne én dag hver uke – en idé som Renberg fikk fra sin mor og mormors ukentlige møter, opplyser han i romanens etterord.

At det finnes en åre av sorg over en tapt verden også i denne boken, ble blant annet løftet frem av Sigmund Jensen i Stavanger Aftenblad under overskriften «Alt var bedre før». Flere av anmelderne stilte seg positive til romanen, og VGs anmelder skrev blant annet at «Tore Renberg skriver gripende og nærgående om et mor-datter-forhold». Han beskrev også romanen som en utforskning av hvordan minner og fortiden påvirker menneskers liv. Stilistisk ble boka omtalt som både lett og alvorstung, og morsom og sår.

Mens både Du er så lys og Tollak til Ingeborg tematiserer mannsrollen, er det i større grad en kvinnelig erfaring som legges under lupen i Ingen tid å miste. I et intervju kommenterte Renberg selv at «vanlegvis pleier mine karakterar av den typen å vere menn». Han lot seg inspirere av sin avdøde mormor i konstruksjonen av Edel, og i arbeidet med romanen leste Renberg de 107 brevene han gjennom årene hadde fått av henne. Dette kan ses i sammenheng med at han i forbindelse med utgivelsen, uttrykte det som romanens oppgave å løfte frem de livshistoriene som ikke kommer til uttrykk andre steder.

  • Zeitz, Moritzbuerg Schloss, research 2022.

  • I Leipzig med forlagsjef Ingeri Engelstad, research 2022.

  • Med Frode Rønli i Stavanger Konserthus, 2021

Våren 2009 holdt Renberg en serie foredrag på Litteraturhuset i Oslo, som gikk under navnet “Tore con amore”. Con amore er et begrep fra musikken som betyr å fremføre noe med innlevelse og kjærlighet heller enn teknisk perfeksjon, og foredragene var en entusiastisk feiring av litteraturen med utgangspunkt i tre forfatterskap Renberg setter høyt: franske Honoré de Balzac, svenske Selma Lagerlöf og islandske Halldór Laxness. Foredragene resulterte i essayboka På fest hos litteraturen, som ble publisert i 2012.

I innledningen til boka tar Renberg utgangspunkt i det han oppfatter som gjentakende påstander om at romanen er død eller døende – noe en ung Renberg hørte alt som litteraturinteressert 18-åring, og som han mener ble aktualisert i debatten som fulgte Karl Ove Knausgårds Min Kamp. Foruten å fremføre et forsvar for romanformens vitalitet, uttrykker Renberg i forordet en skepsis mot en avantgardistisk tendens i litteraturfeltet. Denne tendensen gjør seg ifølge forfatteren uttrykk gjennom en «nærmest programmatisk forestilling [...] om at god kunst er lik motstand og friksjon og må omtales i samme iltre åndedrag». Renberg tar heller til orde for en entusiastisk og innlevende tekning om og kritikk av litteratur, hvor det sentrale er «å falle for litteraturen og la seg berike».

Sakprosa

Denne kritikken mot avantgarden, modernismen og den teoritunge litteraturkritkken gjenspeiles i utvalget av forfatterskap, ved at han særlig skriver om tre forfatterskap som står innenfor den realistiske tradisjonen. Knut Hoem i NRK mente blant annet at Renberg «gjenoppdager den litterære realismen», og ord som «inspirerende» og «engasjerende» ble brukt av anmelderne. Dagsavisens Gerd Stava Sandve beskrev boka som «morsom og muntlig», og forsto essayene som et oppgjør med 90-tallets litteraturvitenskap. På fest hos litteraturen kan slik ses i sammenheng med debatten som fulgte Bernhard Ellefsens anmeldelse av Angrep fra alle kanter, men også Renbergs uttalelser om egen motivasjon for å være romanforfatter og litteraturens verdi.

I 2020 deltok Renberg i Nasjonalbibliotekets serie «fortidens folkelesning» med en studie i Mikkjel Fønhus´ forfatterskap kalt Sjå.

Barnebøker

Samme år som andreboken Matriarkat kom Renbergs første barnebok Sinus i Sinus (1996). Boka er illustrert av Per Dybvig, og ble den første i et samarbeid som siden har omfattet Sinus i blinde (1997) og Trillefolket (2002). Renberg har senere samarbeidet med Kim Hiorthøy om barnebøkene om Hando og Kjendo, Hando. Kjendo. Søndag (1999) og Hando. Kjendo. Torsdag (2000). Med Øyvind Torseter har Renberg samarbeidet om flere titler om søskenparet Ine og Hasse, blant annet om den prisvinnende Gi gass, Ine (2010). Boken Jenny (2016) er illustrert av Lene Ask.